Hun stirret på vinduet i graviditetstesten……………
Det kunne vel ikke være mulig…….?
Det ville vel komme fram et minus – tegn…………?
Hun var tross alt i midten av 40 – årene……….
Sjansen var vel forsvinnende liten……?
I alle fall ut fra det hun hadde lest om det på nettet….???
Likevel kjente hun på en dirrende nervøsitet…..
Det føltes som et slag i mellomgulvet……..
……….da det blå pluss – tegnet ble stadig mer fremtredende…….
En stund senere sendte hun ham en sms.
Hun visste at han var på jobb, så hun kunne ikke ringe ham…………
“Jeg må snakke med deg. Kan du ringe meg når du er ferdig for dagen?”
Da han ringte, hadde hun klart å fordøye det verste sjokket.
Hun valgte den rasjonelle, fornuftige tonen.
“Jeg får meg en legetime så fort som mulig. Jeg regner med at jeg får resept på en sånn “Angrepille”, sa hun.
Ja, for var det ikke sånn………
……..at man kunne få en angrepille………
…….og så fikk man en slags forsinket, litt kraftig menstruasjonsblødning???
Eller…….?
Han var enig.
De innså begge at det ikke var aktuelt for dem å bli foreldre på nytt…….
De hadde ganske store unger på hver sin kant……
Ingen av dem var flyttbare med det første, så et samboerskap i nær fremtid var uaktuelt.
Dessuten : Som en kvinne i midten av 40-årene, og med en helse som skrantet :
Hvordan skulle hun makte å ta seg av en baby og oppdra et barn til…….
……..nesten alene???
Da hun satt hos legen, ventet neste sjokk :
“Du må på sykehuset for en konsultasjon. Kanskje du må legges inn også.
Angrepille og abortpille er to vidt forskjellige ting”, sa legen.
Det kunne være opptil seks ukers ventetid……..
Hvordan skulle hun orke å gå og vente så lenge…….
……..kjenne på alle symptomene ved en graviditet………
……..og vite at det ikke skulle føre til noe…..?
Hun var heldig……
Poliklinikken hadde mottatt en avbestilling, og hun kunne få time tre dager senere.
Hun sendte ham en kort sms:
“Jeg må visst på sykehuset. Jeg har fått time på fredag.
Kan du komme nedover og kjøre og hente meg?”
Hun avsluttet med : “Nå trenger jeg deg!”
Timene gikk………
Hun sjekket mobilen med jevne mellomrom……
Utpå kvelden klarte hun ikke å vente lenger.
Hun turte ikke å ringe, så hun sendte en sms. :
“Hvis du absolutt ikke kan kjøre på fredag, så kan jeg eventuelt ta buss eller tog…………?”
Egentlig var det mest et desperat forsøk på for å få ham i tale.
Hun hadde så behov for å få bekreftet at hun hadde støtte i ham nå!!
Etter en kort stund kom svaret :
“Det er fint hvis du kan ta bussen!”
Hun ble helt satt ut.
MENTE han virkelig dette???
Dagen etter fikk hun en mer utfyllende forklaring…….
…….fortsatt via sms…….
Han hadde to biler…..
Den ene hadde han lånt bort til ett av barna.
Den andre sto på verksted.
Han kunne fortelle at slik situasjonen nå var, måtte han låne en bil for å komme seg til og fra jobb.
Han kunne ikke be om å få bruke denne for å kjøre helt ned til henne.
Dessuten kviet han seg for be seg fri fra jobben.
Hva skulle han si til sjefen???
“Men SIER du at jeg skal komme, så skal jeg gjøre det!
Det var DA hun gikk fullstendig i vranglås………
Hun hadde da vel gitt klart nok uttrykk for at hun trengte praktisk bistand og støtte………
……..og at hun ville at han skulle komme???
Mente han virkelig at han bare kunne overlate alt ansvaret for denne situasjonen til henne??
Hun skulle så VISST ikke tigge ham om hjelp!!
Hun skulle klare seg SJØL, skulle hun!!!
HUN var neimen ikke avhengig av en mann………
……..som bare dukket opp når sola skinte!
Hun kontaktet legekontoret, og ba legen om å rekvirere drosje.
Hun orket ikke å ta buss eller tog.
Hun turte forresten heller ikke å kjøre de fem milene til sjukehuset sjøl…….
……. dels på grunn av de jevnlige panikkangst – anfallene……..
……..dels fordi hun ikke ante hva som ventet henne på sjukehuset.
Ville hun bli lagt inn………..
……..eller sendt hjem for å vente på abortere??
Kvelden før hun skulle dra til sykehuset, brøt han tausheten…….
…….med nok en sms :
“Da jeg lovte å låne bort bilen, visste jeg jo ikke om dette! Jeg er lei meg, Marit!”
Hun ga ham et bitende svar : “Jeg klarer meg sjøl – du kan bare gi F…”
Hun fikk reise hjem fra sykehuset etter en kort konsultasjon.
Hun fikk streng beskjed om at hun ikke måtte være alene, og at hun måtte ringe sykehuset ved den minste mistanke om komplikasjoner.
Utstyrt med abortfremkallende – og smertestillende piller satte hun seg i den ventende drosjen.
På vegen hjem ventet enda en ubehagelig opplevelse.
Telefonen hennes ringte. Det var fra sykehuset.
Hun måtte belage seg på å forlate drosjen og kjøre offentlig transport hjem.
Hun var ikke syk, og hun var ikke berettiget til å få drosje.
Drosjesjåføren ble også kontaktet. Han ble bedt om å sette henne av på en busslomme.
Hun kunne knapt nok huske å ha opplevd en mer nedverdigende situasjon………
Dette kunne hun ha vært spart for……….
………om HAN hadde stilt opp!
Drosjesjåføren avsluttet telefonsamtalen.
Og så……..
“Jeg synes det blir helt meningsløst å sette deg av. Jeg skal jo uansett tilbake!”, sa han.
Hun kjente på en usigelig takknemlighet overfor denne mannen, midt oppe i det hele.
Det var nesten så hun tok til tårene……
Dagen etter begynte hun å blø. Det tiltok utover kvelden og natta.
Et par av venninnene hennes visste om situasjonen hennes, men ingen av dem var i nærheten denne helgen.
Hun hadde imidlertid gjort avtale om at hun kunne ringe den ene av dem om hun trengte noen å snakke med.
Ungene hennes var hos faren sin. Hun hadde sendt melding til dattera :
“Det er ikke verdt dere kommer innom meg i helga. Jeg ligger rett ut med omgangssjuke”.
Hun kunne bare ikke risikere at ungene kom før dette var over…….
Hun var alene…….
……..og livredd.
Hun gråt og skalv………og ventet på morgendagen…….
…..da hun skulle ta de siste stikkpillene……
……men hun kontaktet ham ikke!
Den Forbannede Svikeren kunne sitte der hjemme hos seg sjøl og lure på hvordan det gikk med henne, kunne han………
…….hvis han i det hele tatt gadd å bry seg!!!
Voksne mannen…….
……på snart 50 år!!
Utpå morgenkvisten, da smertene og blødningen tiltok mer og mer, svelget hun stoltheten :
“Kan du komme likevel?”
Det gikk ikke lenge før hun fikk en kort melding tilbake.
Han hadde fått igjen bilen fra verkstedet.
Han kunne komme……….
Sinnet hennes vek plassen for en enorm lettelse.
Hun visste at han hadde et par timers kjøretur foran seg, men nå slapp hun i alle fall å være alene så mye lenger……
Han var kort og sammenbitt da han kom.
Hun begynte å gråte der hun satt, sammenkrøpet, i lenestolen.
Han kom bort til henne og ga henne en rask og kjølig klem.
Litt senere spurte han om de skulle ta bilen hennes og kjøre en tur til skogs for å gå en tur.
“Du har sikkert bare godt av å bevege deg, så du får litt fart på det”, sa han.
Hun samtykket.
På turen passerte de en antikvitetsforretning. Han ville inn og kikke. Hun ble med inn.
Det hele var så uvirkelig…….
Hun følte at hun gikk ved siden av seg sjøl, der hun ruslet rundt og kikket på det som sto utstilt…….
….. mens han snakket med antikvitetshandleren…….
I bilen på vei hjemover, kjente hun at bindene hun hadde på seg var gjennomvåte…..
Da de kom hjem, tok hun seg en dusj og puttet klærne i vaskemaskina.
Hun følte en slags lettelse over at pillene, tilsynelatende, hadde hatt sin misjon………
Så laget hun kveldsmat til dem begge……..
Neste gang hun skulle ut med bilen, oppdaget hun at det var størknet blod i passasjersetet.
Det var et område nesten like stort som en asjett……….
Hun prøvde iherdig å fjerne det, men det ble aldri helt borte……..
I de to årene som fulgte, gjentok det samme seg – nesten alle gangene de kranglet……
Hun trakk fram SVIKET hans hver gang hun følte at han sviktet henne på nytt……
…… på en eller annen måte……
Hun anklaget ham for å være ufølsom………
………og feig!
Hun klarte aldri å stole på ham…….
Hun FORVENTET at han skulle være feig……..
……..og svikte…….
Hun FIKK det hun forventet………
…..gang på gang…….
…..sjøl om det kanskje bare dreide seg om bagateller…..
Ingen av dem klarte å snu på mønstrene…….
….og til slutt endte det med………
……BRUDD!
(Illustrasjonen er hentet fra nettet)
________________________________________________________________________________
Det hersker vel liten tvil fra leserens side om at “Marit” er i svært nær slekt med Karidansen……..
…….for å si det sånn??
Jeg har ingen kontakt med denne mannen i dag.
Det er flere år siden jeg hadde det.
Vi har, så vidt jeg vet, ingen felles bekjente lenger.
Dette er ikke primært en historie om “Svikefulle Mannfolk”!
Det er derimot en historie om :
Mangelfull kommunikasjon…….
Frykt for avvisning………
Følelse av utilstrekkelighet……
Redsel………
Skam……..
Forsvar………
Offerrolle…..
……..og mye annet mellommenneskelig “Piss” som vi mennesker dessverre holder på med!
Jeg innser dette i dag…….
Dette er utvilsomt det innlegget jeg har vært mest i tvil om at jeg skulle dele……..
Det har ligget “på vent” i noen uker, og jeg har vurdert fram og tilbake……….
Det er kanskje fortsatt litt tabu å fortelle om en framprovosert abort………..
……..og at man faktisk ikke har hatt vett til å beskytte seg mot uønsket graviditet i svært voksen alder???
Kanskje ER det feil å dele dette…….?
Kanskje ikke……….?
For det handler om å bearbeide…….
…….prøve å forstå hva som hendte……..
…….og HVORFOR det hendte……
Jeg prøver å forstå mer av EGNE reaksjoner og tankemønstre…….
Jeg prøver å forstå mer av HANS (og menns(?)) reaksjoner og tankemønstre……
Jeg ser et behov for å kunne være “helt”…….
…….et behov for å fremstå som Den Store Sterke Fikseren…….
Og når DET ikke er mulig, og nederlaget er et faktum……..
…… så faller Helten sammen…..
Veien til forsvarsgrøfta blir sørgelig kort………
…….og han trekker seg inn i hulen sin, og tar på seg den tøffe, harde maska!
(Dette kan vel gjelde uavhengig av kjønn?)
Jeg unnskylder fortsatt ikke (fullt ut) oppførselen hans i dette tilfellet…….
Jeg synes fortsatt at han opptrådte unnvikende og litt feigt…….
………og viste lite handlekraft da det virkelig gjaldt.
Det er vanskelig for meg å respektere en som opptrer slik……..
…… særlig med tanke på at han hadde tid til å “områ seg” da det første sjokket hadde lagt seg.
Jeg ønsker imidlertid å fjerne meg fra offerrollen, se sammenhenger……
…….og forstå mer av mekanismene som lå bak…….
…….både hans og min adferd……
Det er vel slik vi kommer oss videre…….
……er det ikke?
Jeg må våge å stole på……….
………uten å skulle “helgardere” hele veien………
Ubehagelige opplevelser er det ingen som slipper unna.
Et forhold preget av mistro og mistillit er dømt til å mislykkes!
Til slutt vil jeg dele noen ord som jeg fikk av ei dame jeg kjenner.
Hun jobber som healer, og disse ordene kom til henne en gang hun hadde en klient:
TILGIVELSE
Jeg velger å gi slipp på alt det vanskelige mellom oss,
alle følelser heales og bearbeides,
Du og dine handlinger har ingen makt over meg lenger!
Jeg er FRI!!
