Jeg tror det bor en liten “Slemming” i de fleste av oss…
En liten Miniatyr-psykopat, faktisk…
Det bor en sånn en i meg, altså…
Jeg tror ikke at mine omgivelser vil karakterisere meg som en tvers i gjennom “slem” og ondsinnet person.
Det er ikke psykopati som er mitt “hovedtrekk”…
…men det bor nok noen små, sinte, forurettede, trassige demoner i meg!
Jeg kan bli fly forbannet i blant…
…og få veldig lyst til å “Ta igjen”…
Kanskje kalle opp en person etter noter, og si stygge ting som jeg VET vil såre!
…for eksempel når jeg føler meg urettferdig behandlet og at noen er urimelige…
Så er det ikke alltid at man har “lov” til å ta igjen…
I den perioden da jeg var veldig sjuk (angst, ME, depresjon), hadde jeg periodevis lite empati og omsorg for andre…
Begeret var så fullt av egen sorg og smerte, at jeg ikke evnet det rett og slett.
Jeg satt godt plantet i mine egen…
…OFFERROLLE!
“JEG har opplevd mye vondt, jeg! (men det er det visst ingen andre som forstår)!”
Innimellom stuper jeg rett inn i offerrollen nå også…
…men så har jeg jo har blitt ganske godt kjent med den rollen, så jeg graver meg ikke så dypt ned i den…
…og ikke så leeeeeenge av gangen!
I dag kan jeg godt forstå at mine omgivelser ikke hadde det greit da jeg var så sjuk .
Jeg forsto det for så vidt den gangen også og innså at jeg for eksempel var en elendig omsorgsperson.
Jeg trakk meg unna, skydde ansvar og plikter og var nok fraværende og fjern.
I tillegg hadde jeg svært så kort lunte!
I den forfatningen jeg var…
…så klarte jeg altså ikke bedre!
For de nærmeste er det vanskelig å forholde seg til slikt, og særlig når det går over lang tid!
Hvis jeg har sovet dårlig noen netter, eller det har skjedd noe ubehagelig som gnager, så kan jeg kjenne på noen av de samme “Symptomene” igjen…
…i en “Light-variant”.
Lunta blir kort, og jeg har gjerne lettere for å tolke ting som blir sagt i verste mening. Jeg blir sint, får lyst til å si noen “Sannhetens ord” eller “Ta igjen”.
Jeg kan bli fandenivoldsk, sta, stri – og få lyst til å “dupere” ved å bruke mine verbale ferdigheter for alt det de er verdt!!!
Men…
…kanskje kan prisen for å sette noen ettertrykkelig på plass…
…eller “Stå på krava” og “Hevde sin rett”…
…bli for høy?
Kanskje skal man heller snu på hælen…
…tie, tåle og trekke seg unna hele situasjonen så langt det går?
Sjøl om det kan være sjukdom som gjør at et menneske endrer adferd og blir utrivelig, så sårer det likevel.
Stygge, sårende, selvrettferdige ord sitter der. De kan være vanskelige å glemme, til tross for at man med fornuften vet at personen antagelig aldri ville ha oppført seg slik, eller sagt disse tingene hvis vedkommende hadde vært frisk…
Så kan det fare en tanke gjennom hodet :
“Er det slike tanker du går med når du er frisk, men så kommer det bare til uttrykk når du er sjuk, og mye av det vanlige”filteret” ditt er borte?”
Er man den som har sagt (eller enda verre : SKREVET) stygge, hatefulle ord, kan man aldri ta dem tilbake!
Rett før menstruasjonen har jeg alltid vært mye mer nærtagende og oppfarende enn ellers. Noen ganger har jeg tenkt:
“Hva i all verden er det som går av meg nå?”
Så har jeg kommet på det:
“Å ja, det er DEN tida igjen snart!”
Det er mange av oss som har vært “Menstruasjons – monstre”. Det er ingen tvil om at det hormonelle påvirker humøret…men vi skal ikke bruke det som en unnskyldning for å oppføre oss som utilregnelige troll!
Noen ganger kan det være at jeg tenker slik:
“Du er en tosk! Jeg synes at all rettferdighet er på min side og at det er jeg som er “bærer av sannheten”.
“Motparten” kan mene akkurat det samme, altså at det er h*n som sitter med “sannheten” vedrørende en bestemt situasjon…
Så har kanskje begge like mye “rett” eller “urett” på hver sin måte??
Når vi blir sinte blir vi dumme…
Når vi føler oss krenket kan vi bli sinte…og tilsynelatende “slemme”.
Det er ofte frykt som ligger bak begge disse følelsene!
Kanskje er det slik at vi av og til “Vinner” mest ved å “Tape” …
…altså tillate en annen å “Vinne”…
…for eksempel ved å få Det siste ordet?
“Det er JE som har RÆTT!”
Hell kanskje…
…ITTE…?
Ja, vi har nok litt alle selv om jeg er mye snillere nå enn jeg var for jeg forstår at ved å være sint på andre, tror hodet at jeg er sint på meg selv. Dessuten hjelper det meg ikke, hvis det ikke er noe jeg må ta opp da. Det kan jo skje, men jeg prøver å ikke gå til personangrep. 🙂
Alle personligheter og følelser ligger latent i oss alle – forskjellen er hvor mye vekt de ulike delene har av oss =) Så ja, du har nok rætt ama, slik du er <3 Fint innlegg =)) Je var på hamar i går, sola værma like godt der som over Hadeland =))
Jeg tror det er litt personlighetsbestemt akkurat det der jeg.
Det er sjelden jeg føler for å være “slem”. Sånn har det heller ikke vært når jeg har vært veldig syk og deprimert. Jeg er nok heller der at jeg har vært alt for snill, tålmodig og forståelsesfull i største delen av livet mitt. Men passiv har jeg vært, da jeg var mest deprimert. Da var jeg hverken sint, sur, glad eller sprudlende. Da var jeg bare passiv. Likegyldig. Hva andre gjorde eller sa, brydde meg ikke. Jeg registrerte ikke noe den perioden der. Jeg levde inni min egen mørke og lukkede boble.
Nå erfarer jeg at jeg sjelden blir sint. Jeg kan bli irritert, men blir mest frustrert. Jeg klarer ikke å bruke så mye energi på å være sint. Det hjelper ikke, for å si det sånn. Så aller helst forsøker jeg å skyve det bort, og tenker på noe annet istedet.
Er det noen jeg er litt stygg mot av og til, så er det nok meg selv er jeg redd…Men men…kan hende andre oppfatter det annerledes 😉
her kjenner jeg meg litt igjen,jeg mener vi må kunne få lov til å si ifra,men det er også lov å tenke seg om litt,for det spørs jo hva det gjelder,noen ganger vinner en mest på å tie,men ikke alltid :=) og da får vi bare gi klar beskjed og bli ferdige med det
Ja vi har vel alle et “monster” inni oss..jeg er, eller var, veldig flink til å la dette monsteret gå utover meg selv…ikke så mye andre…MEN om du spør mann og barn..så får du kanskje et annet svar…hihihi..Det er de man stoler på, og er trygg på, som får gjennomgå..urettferdig..Jeg hadde nok denne menstrasjons demonen jeg også..og DET er deilig å slippe nå…Merker jeg er mindre svingende i humøret nå..Jeg syns ikke det er noe unnskylding at man kan være slem..si stygge ord selv om man er syk..i såfall må man si unnskyld etterpå…
Ja du verden,, nå rammes jo jeg ikke av mensen.. men det har jo vært tilfeller hvor mistanken har vært begrunnet 😛 Men det er nå mest på hjemmebane og i hovedsak på meg selv. Men nå glemmer jeg jo utrolig fort hva som egentlig hendte.. og det kan jo være greit for meg.. men kanskje ikke alltid for de som blir tatt med i dragsuget 🙂
Jeg tror INGEN har rett jeg… Hver sin sannhet osv 🙂 Men jeg tror det er viktig å høre på hverandre 🙂 Og se på hva som er sannheten for den andre. Jeg har vært lite “slem” i mitt liv… Ikke en gang under mensen… Ikke vært spesielt preget 😀
Jeg synes ikke alltid det er så viktige å få det siste ordet eller ha rett. Men så har jeg jobbet over 20 år som organisasjonssekretær i en fagforening og fått kranglet fra meg.
Siv Svanem: Tror det er viktig å få krangle litt i fra seg, så vi ikke stenger alt inni oss. En REAL krangel (diskusjon) renser lufta og forlenger livet! 😉
frodith: Nei, du er veldig lite slem. Engasjert, sprudlende, real og rett fram, men ikke slem! <3 jeg kan være litt trollete, men ikke utpreget slem. Jeg har blitt trollete av at jeg ikke har klart å sette grenser, så nå øver jeg meg på å sette dem uten å bli sint eller fornærmet!
dedicat: Nei dere menn har vel bare “Mannsen” , men den kan vel også være hard å hanskes med (Mente ikke å være grovkornet her nå, men så plutselig at det kan tolkes slik hvis man endelig vil tenke “Sånn”. ) Ellers tror jeg at du er en ganske så diplomatisk og real kar som det er lett å kommunisere med. 🙂
Mariann: Nei, vi bør helst unngå personangrep, men heller sette tydelige grenser! 🙂
Jernbanefrua..: Veldig godt sagt – alt ligger latent i oss: Det er det som gjør oss til “hele” mennesker, men forskjellene er hvor mye vekt de ulike delene har av oss! Her er det gråvær i dag, men våren er i anmarsj!:)
Eva: Det er ikke noe poeng i å være sint. Jeg har et heftig temperament, som jeg ikke alltid klarer å styre. Det som er viktig er at vi ikke tillater noen å tråkke på oss (Eller at vi sjøl tråkker på noen) Det beste er om vi klarer å sette grenser på en vennlig måte! 🙂 Du har jo et veldig behagelig vesen, og det er veldig enkelt og ukomplisert å omgås deg! En klok kvinne som jeg er veldig glad over å ha blitt kjent med, rett og slett! <3
fruensvilje.blogg .no: Ja, si fra – og helst på en måte som ikke gjrø at den andre komme ri forsvarsposisjon – altså forsøke å unngå at det blir et angrep vi kommer med. Noen ganger er det ikke mulig, og da får vi heller stå i det og tåle at det blir litt surt. Vi lærer forhåpentligvis litt for hver gang!:)
Toini: Ja, det er gjerne de nærmeste vi lar det gå ut over. Slik sett kan man kanskje ta det som et kompliment når de nærmeste blir sinte på en! 😉