“Det er din egen skyld at du har blitt sjuk! Du har tenkt deg sjuk!”
Denne “beskyldningen” ble meg til del en gang i den perioden jeg var “langt nede”.
Selvfølgelig har tankene våre stor betydning for hvordan vi har det.
Det er fort gjort å “Grave seg ned i elendighet!”
Når et menneske sliter med angst og depresjon over lang tid, kan h*n oppleves som en prøvelse for omgivelsene.
Personen trenger grenser……….
For man BLIR sjølsentrert og egoistisk når man sliter med psyken……
…………….og omgivelsene skal ikke la den sjuke få styre hele tilværelsen ved bare å “jatte med” ham eller henne!
De pårørende har også en smertegrense, og når den er i ferd med å nås, så MÅ de sette foten ned på en eller annen måte!!
Samtidig trenger den som sliter å føle støtte og omsorg!
En person som er dypt deprimert, og som sliter med angst, kjemper gjerne også med følelser som utilstrekkelighet og sjølforakt!
I den perioden jeg var som ALLER sjukest, tenkte jeg flere ganger :
“Det hadde vært bedre for alle om jeg ikke var her mer!”
Vi kommer ingen vei med å gi ANDRE skylda for at vi har “Fått oss en knekk”!……..
Vi MÅ ta tak i oss sjøl på ulike vis…………..
………sjøl om det meste føles uoverkommelig når angsten, depresjonen og utmattelsen har tatt bolig i kropp og sjel……
Men……
……..å si : “Det er din EGEN skyld at du har blitt sjuk!” til et menneske som er langt nede…….
……..DET er ikke særlig vakkert!
Ingen ØNSKER vel å være sjuk……………?
Ingen ØNSKER vel å ligge andre til byrde………?
Generelt kommer det lite godt ut av å “fordele skyld”……
Jeg liker bedre ordet :
ANSVAR!
I den grad vi er i stand til det, må vi (som voksne mennesker) ta ansvar for vårt eget liv…….
…..og for hvordan vi vil leve det!
et godt innlegg dette.Ja vi må ta ansvar for eget liv ,men noen må ha hjelp for å se det først,ikke alle som er syke ser seg selv .Men uansett har ingen lov til å kritisere andre uten å vite hva som feiler dem
Ja man skal akte seg litt over hva, eller hvordan man sier noe til en som er langt nede..Man behøver ikke strø salt i såret.. og ingen vet hvor stort det såret er! Så ja, vi har ansvar selv, men noen ganger trenger man litt hjelp også..
Jeg tenker at om en persom er i ferd med å grave seg ned så må jo de som står nær hjelpe til slik at det ikke skjer. Støtte og omsorg er vel min først tanke. Kan egentlig ingenting om dette, men tror at å være et medmenneske som forsøker beskytte den som er svakest holder i massevis. Trygghet, forutsigbarhet og ro gjør underverker. Det er da ingen sjøl som har skylden for angst, depresjon. Det kan skje med alle om presset blir for stort. Noen tåler uendelig mye press noen lite slik er vi, forskjellige.
Å jeg blir så sinna når noen kan si sånt! Det har jeg også hørt….. da eldste var ett år, og jeg fikk en skikkelig nedtur…. hadde alle sykdommer, og torde ikke være aleine… det var et mareritt! Og svigerfamilien hadde ikke hørt om noe sånt før… uff uff uff…. Heldigvis ordnet alt seg – en må ta tak selv også, det vet jeg jo! Klemmer til deg <3
Ja, man må ta tak..Men det er ikke lett..Og det kommer litt an på HVA som har gjort man er nede også. Jeg tror DYPE depresjoner, og PTSD, faktisk ikke bare kan riste litt i seg sjøl og så er det løst…Men jeg mener den mer “vanlige” depresjonen kan man ta ansvar for å gjøre noe med på egen hånd.. Noen ganger trenger man hjelp av fagfolk, og da bør man egentlig få det 🙂 Men ansvaret for å BLI frisk kan man bare selv ha, selv MED hjelp 🙂
Ingen har ikke lyst til å bli syk, så kommer til å fortelle noen “Det er din egen skyld at du har blitt sjuk!” er i det minst ufølsom. jeg vet at ingen av oss kan ikke forandre hele verden, men også jeg dypest mener at alle av oss trenger å hjelpe andre rundt seg selv. veldig ofte mange folk trenger bare noen få fine ord og noen med seg som er klar å høre hva de har å si. eller, til å si det slik, vår samvittighet bør ikke tillate oss å vende seg bort av de andre når de har problemer, og spesielt når det gjelder om våre kjære. Livet er veldig merkelig fenomen, og den ene som mener at kan ikke ha problemer, faktisk har en ganske feil misforståelse av hva et liv egentlig er.
Kan en tenke seg syk kan en tenke seg frisk, eh, men hvis en ikke blir frisk da, enker en feil? Ja ja det er mye en skal høre og mye trenger en slettes ikke å høre og slettes ikke når en er nede.
Ønsker deg en fin helg
fruensvilje: Kritikk og “Kjeft” kommer en ingen vei med, men grenser er viktig! 🙂
dvergpinschere i mitt hjerte: Et forsiktig “Puff” kan være på sin plass i blant. 😉
suttung: Du er nok inne på noe. “Trøst” hjelper ikke så mye, og kan være vanedannende, men ekte omsorg og “Hjelp til selvhjelp” kan være avgjørende i positiv forstand! 🙂
Margrethe: Det er ofte mangel på kunnskap som gjør det. Når en står på utsiden og aldri har erfart noe slikt sjøl, så er det lett å dømme! 🙂
frodith: Noen ganger er det kanskje slik at man må ta noen drastiske grep og endre på livssituasjonen. Men : Så er problemet gjerne det at man ikke har krefter til å foreta slike endringer når man er langt nede.
milan: Nei, å vende seg bort er vel ikke tingen. Men det er slitsomt å forholde seg til et menneske som har sterk angst og depresjon. Jeg VET at jeg var slitsom da jeg hadde det som verst. De som hjalp meg best var de som satte grenser og som kom med konstruktive tips om hva jeg kunne gjøre for å løfte meg sjøl ut av det! 🙂
tepausen.blogg.no: Takk! Ja, kanskje tenker en litt feil….? Men – noen ganger må en kanskje gjøre noe drastisk for å få til endringer i livet. Kanskje bytte jobb eller gå ut av et forhold som det ikke er sunt å være i!
Enig i deg i at det må en eller vurdere nøye for det kan bety mye å endre på noe som ikke er bra. Ha en fin dag