Dette skjedde for ca 15 år siden:
Karidansen og alle tre unga er på helgebesøk hos Mormor, altså moren til Karidansen.
På formiddagen går alle sammen, pluss broren til Karidansen og hans familie ned til Glomma.
De tar en liten tur ut på “Øya”.
Det går an å vasse over dit når elva er lita, men denne gangen tar de båt.
Det blir også tid til litt fisking (Eller “fissjing” som vi sier på vår dialekt).
Alle koser seg skikkelig…..ikke minst Karidansens yngste sønn. (Den gangen 3 år gammel)
Noen timer senere, da alle er vel hjemme hos mormor igjen, oppdager de voksne at minstemann er søkk borte!
Leteaksjon igangsettes!
Det er Karidansen som oppdager at grinda ved jernbaneovergangen er halvåpen……
Hun vet at de lukket den da de gikk opp igjen fra elva, men nå er kroken løftet av……….
Hun er helt nummen da hun står og stirrer nedover åkeren……….
Han er ikke å se……..
Er det virkelig mulig at han kan ha gått de 3 – 400 meterne ned til elva alene??
Mormor sier at Karidansen må bruke sykkel ned dit. Det nytter ikke å kjøre bil, og å gå tar lengre tid.
Mens Karidansen tråkker nedover, så fort hun er i stand til, føles det som om hun befinner seg inne i ei slags “uvirkelighetsboble”……
Hun er så redd som hun knapt kan huske å ha vært noen gang!!
Da hun nærmer seg elveleiet, hører hun stemmen hans!
Han er SINT!!
Hun slenger sykkelen fra seg, og springer det siste stykket ned til elva.
Der……
…….i båten som er fortøyd og som flyter noen meter ute i vannet…….
…….er det en liten pjokk som henger over båtripa
“Fissje!………FISSJE!!”, roper han.
Litt unna båten flyter et rødt spann. Det har han mistet, mens han har “Fissjet”…..
Nå prøver han å strekke seg over båtripa for å få tak i det.
DET får han ikke holde på med lenge!!!
Karidansen jumper ut i båten og får tak i Den Håpefulle.
Med en sprellende, sint liten fyr under armen, kommer hun seg på land igjen.
Spannet gir hun blaffen i å prøve få tak i, og DET er det en som SLETT ikke er noe særlig fornøyd med!!
Han fortsetter å rope “FISSJE!” der han sitter på bagasjebrettet på mormors sykkel……….
……..mens de triller oppover mot garden igjen!
I stuevinduet står broren til Karidansen med kikkert for å følge med på hva som skjer nede ved elva.
Han varsler en engstelig Mormor om at Karidansen har fått med seg en passasjer bakpå sykkelen på turen opp igjen!
Jeg er langt fra noen ivrig storfisker……..
……..men DENNE gangen fikk jeg altså flott “fangst”.
Han er faktisk født i fiskenes tegn også!!
“Fiskeren” ……
(Her rundt 4 – 5 år gammel, og med dvergvedderen “Nussi” på “Rideren”)
Huff ja, det er helt forferdelig når unga forsvinner slik. Husker også vi hadde leteakjon etter ei lita frøken som var søkk borte. Ikke fikk vi svar når vi ropte, så vi leita på låven, langs bekken, og ellers overalt hvor vi trodde hun kunne ha gjemt seg. Men til slutt fant vi den forsvunnede som sov søtt i hammocken.
Åh satt med DEN følelsen om at hjertet sank ned til tærne……………… og tenke seg til DEN følelsen DU hadde da du for nedover mot elva……………………. MEN heldigvis endte alt godt 🙂 gutten ville FISSJE ja 😀 herlig!!!
Uff..det er en forferdelig følelse..det å ikke vite hva eller hvor er barnet ditt? Sååå bra det gikk fint, men satte nok et støkk ja.. fiske er jo gøy for små..men å være ved vannet alene er ikke lov.. Ha en god dag!
Uff så skummelt. Heldigvis går det som regel bra.
Koselig bilde
Koselig bilde av fiskeren :)) Har hatt noe slike med hjerte i halsen opplevelser når jeg ikke fant gutta der jeg regna med da di var små..og lettelsen når di dukka opp <3<3
hehe hva sier på det, kanskje bare alt er bra når den ende er bra 🙂
Klart han ville fissje…. skjønner han godt, jeg! Men – er man 3 år, så må man lissom gjøre ting med de voksne, ikke uten! En koselig og skummel historie, som heldigvis endte godt! Klem 🙂
Margrethe: En bestemt herremann har’ n vært siden han var liten. Ikke så redd for å gå sine egne veier, og heldigvis gikk det greit denne gangen også! 🙂
milan: Ja, heldigvis endte det godt! 🙂
tepausen.blogg.no: Takk! 🙂
annebe: Takk! 🙂 Huff, ja! Det som er så dumt er at når vi har vært så redde kan vi reagere med å skjelle og smelle. I alle fall hvis unga er så store at vi synes de burde ha skjønt at de skulle ha sagt fra! 🙂
Siv Svanem: Ja, som regel går det heldigvis bra! 🙂
dvergpinschere i mitt hjerte: Nei, han spurte ikke akkurat! Når man er tre år, og fiskelysta tar overhånd, så kan utferdstrangen bli stor! 🙂
Etdiktomdagen: Ja, det blir så man kobler ut i hodet, når man blir så redd! Heldigvis slapp jeg med skrekken! 🙂
GTduA: Da ble det “Happy Ending” for dere også! 🙂