…..der du sto…..

……øverst i trappa……

Du var så fin i den lyse sammarskjolen!

“Nå har du fått kvilt ut………..nå går det bære me’ deg!” tenkte je……

 

Du serverte nystekte, grove pannekaker…….sirli’ dandert på talliken…….

…..me’ sukkerdryss og store, ferske blåbær på………

 

Da vi hadde flire’ og skravle ei stønn……

…….kom tåren’ dine……

Du blir så fort utbrukt…..

……men du vil så frykt’li’ gjenne fungere…….

…….mestre……..

…….og så kjæm tåren’ og skuffelsen når du skjønner at du har brukt opp kvota di att………

 

Det bor så uendeli’ mye i deg………….

…….men det har vørti for mye…….

……over ti’…….

 

Je vet……….

……..je har vøri der je å……..

……..kjent på fortvilelsen over itte å FUNGERE……

……..på att evnen tel å GLE’ seg over no’………

……..har forsvønni…….

 

Av og tel kan je kjenne et snev tå det ennå……..

…….men je har vørti snillere me’ meg sjøl…….

Je kan ha det gøtt……….

……..sjøl om je itte er så “oppi det”……

…….støtt!

 

Vi treng’ itte klare “alt”……..

Vi treng’ itte å gjøra som alle andre gjør……

 

Det er nok……….

…….å bære væra som vi er………

……slik vi er ……

……akkurat nå……

……med finkjolen på……..