Min far døde for snart 30 år siden. Jeg gikk på lærerskola den gangen.
Om kvelden, den samme dagen som han ble bisatt, skulle det være avslutningsfest for oss som tok videreutdanning i mediekunnskap.
Jeg kjente på at jeg hadde veldig lyst til å dra….til tross for at jeg samme dag hadde deltatt i fars bisettelse…..
Den dårlige samvittigheten for at jeg i det hele tatt TENKTE på å dra på en fest på en slik dag…..
…..gjorde sitt til at jeg nesten ikke turte å nevne det for mor….
…..men jeg gjorde det!
Hun sa at hun ikke syntes jeg skulle dra……
Det var ikke for hennes egen del….
…..for hun hadde folk rundt seg….
……men hun var redd for hva andre skulle synes.
At de skulle synes at jeg oppførte meg rart/dårlig………
……..og at det skulle bli ubehagelig for meg hvis jeg gjorde det.
Det ble ikke til at jeg dro!
Hadde jeg gjort det, hadde det bare blitt for noen få timer – og jeg hadde absolutt ikke kommet til å smake alkohol…….
……men jeg hadde så behov for et avbrekk fra sorgen……..
De to siste årene hadde vært så preget av fars sjukdom…..vi hadde svingt mellom håp og skuffelse, frykt og frustrasjon………
…..og det hadde ligget i bakhodet hele tida……:
– Kommer far til å dø???
Hadde et ungt menneske stått i min situasjon i dag – og spurt meg om hva jeg syntes , tror jeg bestemt at jeg ville ha sagt :
– Gjør det du føler for i denne situasjonen – så fremt du ikke tror at du vil slite med veldig dårlig samvittighet for det i ettertid!
Av og til er det greit å gjøre ting som “Ikke passer seg!”
Det er slutt på den tida at man skulle gå i svart ett år etter at man hadde mistet en nær slektning.
Vi må gi oss sjøl lov til å leve videre, på godt og vondt….tillate oss å le og ha det moro….
…..SJØL om vi sørger…
Det er ikke sunt å grave seg ned…..og dyrke sorgen på heltid!
Vi har gått “Ner åt ælva” for å være litt sammen med’n far – som er travel med “trøskinga”.
Mor har smurt med niste og kokt med kaffe/kakao (se koppen til søster) …….mens bror er fotograf!
Hmmmm. …. det som passer seg, har aldri vært noe for meg…… en skal gjøre som en føler for – det som er best for en sjøl….. klem <3
Margrethe: Ja, jeg er helt enig! Samtidig krever det styrke og mot….og for meg har det tatt lang tid å opparbeide dette. Jeg er fortsatt i en prosess……noen ganger står jeg i det fullt ut….andre ganger kommer tvilen… 🙂
Det er jammen ikke lett å skulle gjøre alle tilfreds bestandig:) Det vil alltid gå på bekostning av en selv:) Jeg har heller ikke mot til å gjøre noe som strider imot andres viten og vilje. Men det å sørge er helt individuelt. Andre har ingen anelse om hva som er beste måten å sørge på. For der finnes ingen fasit:)
Veldig vanskelig det der…men enig med deg…det er jo kanskje nettopp i slike situasjoner en trenger et avbrekk fra det triste :)) Men som du også sier en må kunne leve med det valget en tar uten å “kveles” av dårlig samvittighet i ettertid :)) Koselig bilde :))
mennesker er forskjellige og det som er rett for noen behøver ikke være rett for andre,sånn sett bør alle få bestemme selv hva som er det beste der og da.
Når man driver i en lang sørgeperiode, så kan man ikke BARE være lei seg hele tida. Og Jeg tror også at man selv vet best hva som føles greit. Men man er ofte for opptatt av hva andre måtte mene. Synd 😮
Det er godt det er utvikling. Det å ta hensyn til hva andre syns og at det skal holde en tilbake er ikke riktig. En må gjøre det som passer for en selv. Som du sier, det kan være godt å ha noe annet å tenke på. Synet på døden har også endret seg for mange. alt er sammensatt og en må vise respekt for andres valg.
birdbay: Nei, det finnes ingen absolutt fasit….og ingen sitter med “Sannheten om hva som er riktig å gjøre” i enhver situasjon! 🙂
annebe: Takk! Ja “kveles” man av dårlig samvittighet, så var det jo ikke det beste valget man kunne gjøre. 🙂
fruensvilje: Helt enig! 🙂
frodith: Ja, det er synd, for da får man lett så mye skyldfølelse – og går på akkord med seg sjøl for å tekkes andre!:)
Sonya Solvang: Ja, og det er lett å dømme for den som ikke er direkte involvert. Det vet jeg med meg sjøl også – at jeg noen ganger har “dømt” andre, sjøl om jeg ikke har visst hvordan det var å være i deres sko! 🙂
Din far døde jammen tidlig. Og jeg tror at vi som ble oppdradd for så lenge siden, fikk mer enn vi trengte av skam -og skyldfølelse for alt….
Din far hadde i alle fall ikke vært mindre glad i deg om du hadde gått…, og hadde det vært i dag, så hadde vel gjerne din mor også hatt en annen mening om det…
maiken: Ja, det tror jeg. Mor er egentlig en ganske frimodig sjel…….så jeg tror også at hun hadde sett annerledes på det i dag! Far ble ingen gammel mann(57) men han rakk å bli bestefar til tre. I og med at jeg er yngst, og attpåklatt, var jeg bare 23 da han døde. 🙂
Godt vi mer kan gjøre som vi føler i dag. Jeg hadde en sånn opplevelse for ti år siden. Men jeg hadde ingen glede av selskapene jeg gikk til. Det var dødsfallet til en veldig god venninne samme dagen det var begravelse for en nær slektning av meg, og dagen etter var vi i bryllup. Jeg følte jeg fikk i et slags vacum. Ikke lett i det hele tatt, men vi får velge det vi orker selv, tror jeg. Før var det annerledes. Trist å miste fedrene vår så tidlig. Min pappa ble bare 61 og det er da ingen alder heller, men sånn var det.
natheless: En må kjenne hva en har lyst til. For deg ble det motsatt, du gikk i selskap av plikt – ikke fordi du hadde lyst. Ja, jeg har savnet far mye…..men jeg er glad han ikke fikk oppleve at det ble så tøffe tak i livet mitt. Jeg tror han hadde tatt seg veldig nær av det…….Mor har sagt det også : “Det var bra han ikke fikk oppleve dette!” Kanskje dumt å tenke sånn, men det er jo en trøst. Jeg tror jo at han har “Vært med” på et vis likevel……. 🙂