Jeg ble litt inspirert av et innlegg Annebe skrev i kveld…….
I dette innlegget nevner hun at hun var på fest på Samfunnshuset i ungdommen.
Det var det flere som var…….
RENA – FEST – RENA!!
Ja det sto det i Østlendingen, sånn ca en gang i måneden……….
Og Karidansen ville VELDIG gjerne på fest….på Samfunnshuset på Rena….da hun var 15-16 år gammel…..!!
Og så kan dere jo GJETTE hvorfor Karidansen så gjerne ville det????
Jo, selvfølgelig………
Karidansen svermet….og dagdrømte…..om en gutt!!
Han kjørte med det samme skoletoget som henne…..
Han var to-tre år eldre…….og veldig søt!
Hun hadde aldri snakket med ham….men han var jo Drømmeprinsen…..i dagdrømmene hennes!
Karidansen var ganske så troskyldig når det gjaldt gutter…….og ellers også i grunnen…….
Hun hadde aldri vært i nærheten av å ha kjæreste……..
Det hadde bare dreid seg om ….avstandsforelskelser…………
…….. i hennes naive, barnlige verden………
Hun leste ukebladromaner……..og drømte om prinsen som skulle komme på sin hvite hest………..
Hver gang hun kom på fest på Rena….endte hun som regel opp som veggpryd…….
Det var få gutter som bød opp…..så hvis jentene ville danse, så måtte de stort sett danse med hverandre………….
Karidansen og venninna pleide å være på plass ganske tidlig på kvelden……..
…..og med jevne mellomrom kikket hun mot døra for å se om Drømmeprinsen dukket opp……..
Det gjorde han som regel………………
Hun turte nesten aldri å se på ham…..men hun smugtittet ofte………
Hvis hun ante at han MULIGENS kikket i hennes retning…..gikk det ilinger i gjennom henne…..
Kanskje han likte HENNE også?????
Etter mange måneder tok Karidansen en beslutning……Hun skulle BY opp Drømmeprinsen……..
DA ville hun jo finne ut om han likte henne!!
På sjølveste 17. mai tok hun endelig mot til seg!
Hun var så nervøs at hun nærmest var “Bevisstløs i gjerningsøyeblikket” da hun gikk bort til bordet der Drømmeprinsen satt….!
Til hennes store lettelse reiste han seg …..og ble med på dansegulvet……..
…..men lykken ble kortvarig……
Etter EN dans mumlet han et knapt hørtbart : “Takk for dansen ” .….og forsvant…
…..og Karidansen måtte bare innse at……….
………interessen ikke var gjensidig!
Noen år senere møtte hun gutten igjen….denne gangen på et diskotek!
Nå hadde forelskelsen for lengst forduftet…….
……..men jammen fant Karidansen ut at hun skulle by opp gutten…..igjen!!! (Noen blir ikke kloke av skade!)
Gutten takket ja…..denne gangen også!
Og så………….da dansen var over, smilte han litt….og sa :
“Vi tar fell en tell, ve’?”
Nei, det BLE ikke noe mer………..
…….men det gjorde ingenting!
Karidansen følte uansett at hun hadde fått litt oppreisning etter den forsmedelige 17. mai’en et par år tidligere……!!
Karidansen , 16-17 år gammel…………
(Jeg pleide ikke å gå i bunad når jeg var på fest på Samfunnshuset!!!!)
Akkurat ja… det var en slags tradisjon her i gamle dager.. mener jeg å huske.. at man ga jenta en femøring om hun takket nei for dansen 😛 Men jeg gjorde det aldri,, men glemmer heller aldri min første fest på lokalet. Jeg var vettskremt og kom meg aldri ut av garderoben.. bare titta så vidt i døra.. 😛
dedicat: Du var fell litt SJENNERT tå deg, du da……..(Det var je å!) 😉
Hmmmm….. og jeg var så sjenert at jeg aldri dro avsted. … jaja – jeg blei jo voksen og tøffere etterhvert….. 🙂
hyggelig lesning selv om du ikke fikk drømmeprinsen da du ville ha ham hi hi,
Margrethe: Ja, det måtte du da….for du fikk jo familie etter hvert! Ellers er sjenanse og dårlig sjølfølelse ganske slitsomme greier. I KNOW!:P (Men jeg har vokst av meg det verste!)
fruensvilje: Evig eies kun det tapte……..kan jo le av det nå….men den følelsen av å bli avvist, den er ikke særlig god, akkurat der og da! 🙂
Så bra du ble inspirert til å lage dette innlegget ..og takk for linken :)) Sånn var det ja..man hadde som regel en avstandsforelskelse til noen som var litt uoppnåelige …men du var tøff som bød opp til dans..og på andre forsøk var du kanskje litt mer selvsikker.. og siden du ikke var forelsket lenger litt mer avslappet også ..hehe…
Koselig bilde av deg <3<3
En skjønn historie. Var en spennende tid , med altfor mye følelser….Jeg ville aldri hatt den tilbake..
annebe: Tusen takk! Ja, det var liksom ikke så nøye lenger….og jeg hadde blitt LITT tryggere på meg sjøl! 😉 Jeg skal ha en overhaling på datamaskina mi, for jeg får ikke til å linke slik at leseren ikke “mister” innlegget mitt når Han /Hun trykker på linken…..men jeg får da linket i alle fall! 🙂
maiken: Ikke jeg heller………tenk hvor mange erfaringer vi har fått…..og hvor mange illusjoner vi har mistet på veien. Livet kan være en smule brutalt i blant, men samtidig så utvikler vi oss ikke så mye gjennom å danse på roser støtt!:)
Kjenner seg igjen… Timevis med forberedelser, dyptpløyende analyser med venninner på forhånd, den sitrende spenningen når HAN nærmet seg, og alle de som ble ignorert når drømmeprinsen gav audiens… Herlig innlegg, vekker minner;-)
Så koselig innlegg:) hehe.. Det var nok ikke meningen, men fint at du fikk din oppreisning til slutt:) Utrolig hva som kan skje bare en får litt trua på seg selv:) En fantastisk dag ønskes deg fine karidansen:) Han skulle nok ha visst hva han gikk glipp av den gutten:)
Deilig historie! Og en fin slutt og, vi liker sånne 🙂 Gode minner, og godt du ikke gikk i bunad på dans når du var så ung 🙂
tujanka: Takk! Ja, vil tro at jeg langt fra er den eneste som har slike erfaringer! 🙂
birdbay: Takk, takk! Jeg kan nok være et “Troll til Kjerring”også jeg, og jeg TROR ikke han og jeg hadde vært noen god match……men et morsomt minne er det uansett! 🙂
Min matgale verden: Tusen takk! Nei, bunaden var nok forbeholdt andre anledninger! 😉
En skjønn historie.
Flott og levende historie. Hvem har vel ikke opplevd opp – og nedturer på dansegolvet. Men nedturene har fadet bort med årene, og den største suksessdansen husker en best, og den lever man med hver dag, i hvert fall denne gamle gubben.
Fin historie.
Shiva: Takk! 😀
funderier: Takk! 😀 Den som ikke våger å bli avvist…..kan gå glipp av mye flott! Hele livet kan vel sammenlignes med et dansegulv….Noen ganger rolig, andre ganger litt hektisk og voldsomt. Oppturer, nedturer, gleder og skuffelser! 🙂
Ja, den ungdomstiden var ikke alltid enkel. Men fine minner da!!! 🙂
natheless: Ja, absolutt – dette ikke noe som har satt dype spor – bare noe å kunne smile av i dag! 🙂
For en søt historie! Litt gøy at du traff han igjen, da. Ikke lett å være ung og avstandsforelsket, vi har vel alle kjent på den frustrasjonen og kriblingen. 🙂
Lillian: Takk……Ja, med årene blirvi vel litt mer realistiske! 😉
Jeg gikk ikke på sånne fester jeg, men kjenner godt igjen svermeriet. Fikk jo gå på ungdomsdisko av og til…Og ja, ble jo veggpryd jeg også 😉
Håpløse svermerier driver jeg jo på med fortsatt jeg vet du 😛
Men veldig kjekt at du fikk en aldri så liten oppreisning igjen de årene senere 🙂
Eva: Jeg driver ikke med svermerier i det hele tatt lenger jeg, Eva! Jeg har mistet alt håp!!! 😛 Det viktigste er at man beholder (galgen(humoren! 😉