Det er noe har jeg gjort mange ganger………
….men hovmod står som kjent for fall……
Det er så fort gjort å dømme andre….
Folk som ikke “Fikser” livet sitt…..går på Nav, ruser seg og drikker….er dårlige foreldre…osv……
Jeg har aldri misbrukt alkohol……
……men ellers har jeg nok måttet krype til korset ….mer enn en gang….og sett at det ikke er noen grunn til å stemple andre som “tapere”……
Det var en ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle bli nødt til å gjøre………
……..be barnevernet om hjelp!
I en av de tøffeste periodene av livet mitt, ble det likevel til at jeg gjorde det!
I 2008 kolliderte jeg med en trailer. Bilen ble totalvrak ,men jeg var helt uskadd!
Jeg fikk beskjed om at jeg måtte tvinge meg til å kjøre bil igjen så fort som mulig, så dagen etter hentet jeg leiebil…….
Det gikk rimelig greit i noen måneder, men så var det akkurat som om det låste seg fullstendig oppe i hodet mitt!
Den nye bilen ble stående i garasjen……..jeg ble kvalm og svimmel bare jeg skulle sette meg i førersetet.
Jeg hadde lite å gå på i denne perioden, så det var trolig det som gjorde at jeg ikke taklet det med kollisjonen så godt.
Når man bor på et sted med dårlig bussforbindelse, og man har en 17 -åring og en 11- åring i huset……..
…….så blir det ganske håpløst når mor ikke makter å kjøre bil…….
Jeg snakket med en bekjent om problemet, og ga uttrykk for min fortvilelse over at jeg ikke mestret…….
….og at det gikk ut over unga……..
– Hva om du ber barnevernet om hjelp,Kari? , sa hun.
Så fortalte hun at hun sjøl hadde gjort det en gang hun var i en fortvilet situasjon. Hun hadde fått god hjelp.
Barnevernet?????
DEN satt langt inne, det må jeg innrømme…….
…….i jobben som lærer hadde jeg jo opplevd å være med på diskusjoner…….. om det kanskje burde sendes en bekymringsmelding……??
………og så skulle liksom JEG……….?!!
………men omsider tok jeg likevel kontakt!
Kort tid etter fikk jeg besøk av to vennlige, imøtekommende damer!
Jeg ga uttrykk for min frykt for å bli et “kasus” i barnevernet.
De fleste har vel hørt skrekkhistorier om folk som har blitt fratatt ungene sine??
Jeg ba om hjelp til at dattera mi (som gikk på videregående et stykke unna her) skulle få et tilbud om drosje dersom hun ikke skulle rekke siste buss hjem fra skolen. Dessuten ba jeg om at minstemann skulle få skysstilbud til en fritidsaktivitet en kveld i uka.
Jeg sa også at jeg var klar over at jeg ikke var en velfungerende mor slik situasjonen var, men at jeg trodde at unga ikke led noen stor nød.
De to representantene fra barnevernet viste meg stor forståelse.
Jeg følte at jeg ble møtt med respekt!!
Få dager etter dette besøket fikk jeg innvilget det jeg hadde bedt om!
Det var en uvurderlig hjelp for meg. Jeg slapp å måtte presse meg til å mestre det jeg fryktet mest av alt akkurat da:
Å kjøre bil……..
I stedet for å bruke energien på å tvinge meg til å kjøre, kunne jeg være hjemme og f. eks forberede et godt måltid til unga kom hjem!
Fordi jeg fikk et pusterom i fra noe av det som stresset meg mest, gikk det ikke så lenge før jeg kunne sette meg bak rattet igjen…….
Jeg begynte smått og pent, og unngikk de mest trafikkerte veiene i begynnelsen……..
………helt til jeg følte at jeg kunne møte en trailer uten å bli helt irrasjonell!
Av og til er det å våge å vise svakhet ……..
…..en stor styrke!
Det har jeg skrevet om før….men det er så VIKTIG å innse!!!
ALLE kan havne i en situasjon der de må be om hjelp.
Det skal ikke være noen skam forbundet med det!
Noen ganger ser det litt mørkt ut…..men ser man etter lyset, så finner man det……
(Slik utsikt hadde jeg fra stuevinduet på formiddagen i dag!)
Utpå dagen klarnet det opp……..
Slik er det i livet også…..!
I dag har jeg forresten fått beskjed om at bilen min er klar til å hentes!!
Mye takket være den eldste sønnen min, slipper jeg unna med ei overkommelig regning!
I morgen skal jeg gå til Brumunddal og hente Passat’n min!!!
Tre og ei halv uke uten bil…..men nå kan jeg juble!!
For en forferdelig opplevelse- men enda godt du kom deg fra det uten noen fysiske skader da <3
Det er så absolutt viktig å be om hjelp når man trenger det. Det kan sitte langt inne, men bare man tørr, så viser det seg stort sett å gå ganske så bra <3
Elin Slåen: Ja, ofte kan konsekvensene av misforstått stolthet bli verre enn om man svelger stoltheten…Jeg er nok litt sånn “Klare sjøl”, men det er ikke ALLTID det er det beste! 🙂
Så bra å høre en slik historie om barnevernet :)) Jeg kjenner jo til dem pga jobben i barnehagen…men man hører som regel ikke om det positive de kan bidra med..og så flott at du turte å be om hjelp …det sitter langt inne ja …
Bra at bilen er fiksa og at det ikke ble så fryktelig dyrt …blir nok deilig å ha den igjen..greit å ha det litt lettvint :)) Bak skyen er himmelen alltid blå…fine bilder :)) God natt og fin morgendag til deg :))
annebe: Takk! :)Ja, nå gleder jeg meg til å hente bilen. Det er for øvrig den samme bilen som jeg kjøpte etter at jeg kolliderte, så den begynner å dra på åra! Min erfaring med barnevernet begrenser seg jo til dette, og jeg tok kontakt sjøl. Derfor føltes det ikke SÅ ubehagelig for meg som det sikkert gjør for dem som blir oppsøkt etter at andre har meldt i fra. Ønsker deg ei god natt!
Du er ei flott og tøff dame. Du skal være så stolt over alt! Klem <3
Margrethe: Tusen takk! Det var ei nyttig erfaring, og jeg er glad for at jeg svelget stoltheten og gjorde det. 🙂
Det er sånn barnevernet burde være alltid 🙂 Som en hjelp 🙂
frodith: Ja……og jeg opplevde det bare som positivt! 🙂
en fin historie som viser att av og til nytter det å be om hjelp 🙂 og att hjelpeapparatet faktisk hjelper der dei skal.
Heldige e du og som har klart å komme deg bak rattet igjen,ikke alle greier det da 🙂
Det er tøft å be om hjelp! Og alle kan i komme i en situasjon der man trenger hjelp , selv om det sitter langt inne. Jeg spurte også om hjelpe en helg i måneden for de tre minste en turbulent periode. Jeg hadde aldri fri siden jeg var alene og far stemplet ut for alltid…
Jeg fikk et avlastningshjem, men de var der bare ca. tre helger, da nektet de…Så det var ikke særlig velllykket. Men jeg fikk hjelp, og har ingen fæle opplevelser med å kontakte brnevernet.
Kjempeflott og viktig innlegg. Om å være klok og modig og sette barna først. Jeg har ofte lurt på hvorfor det er så fryktelig tabubelagt å ta kontakt med barnevernet. Og det er stort tema og innviklet. Jeg kjenner flere som har fått hjelp, og jeg kjenner også flere som har fått livet fullstendig ødelagt av BV. Det kommer nok mye an på de som man møter der, om de har evne til å vise respekt når de skal vurdere om mammaer og pappaer har evne til å vise omsorg. 🙂 Og så handler det mye om makt, dessverre, om den makten brukes til å hjelpe eller til å gi merbelastning i familier der det streves. 🙂
Men det er så flott å høre sånne historier som din og det gjør at det kan bli mindre tabubelagte, for vi kan alle komme i den situasjonen at vi trenger hjelp for en periode for at barna skal ha det bedre. Det handler jo om å sette barna først, og sånt står det respekt av. Ja, de der høye hestene, de er det vel bare å klatre ned av, også for alle oss andre også. Klem 🙂
…og Juhuuuuuu for bilen. 🙂
Det var en god historie om barnevernet. Og en god historie som viser at man har lov å være svak, lov å be om hjelp. Hjelp til selvhjelp på en måte, for du “kurerte” jo deg selv og:)
Hei Karidansen 🙂
Så godt å lese det du skriver i dag. Det å be om hjelp – det å kunne vise svakhet for å oppnå ny styrke <3 Veldig flott skrevet og godt for oss andre å lese. Man leser om skrekkhistorier med barnevernet.... men så kommer det slike tilbakemeldinger som du gir, der hjelpen er riktig. Så flott!!!
Jeg var selv i en situasjon der jeg var på nippet å inkludere barnevernet. Men som du sier, i en liten bygd, der det er skam, og redselen for å miste barna, gjorde at jeg ikke tok kontakt. Vi klarte kneika men den var tøff.
Ønsker deg en god dag 🙂
Du er nok sterkere enn du tro for det skal styrke til for å forstå at man trenger hjelp.
fruensvilje: Jeg var heldig på en måten at det ble så kronglete at jeg ikke klarte. Hadde jeg bodd i en by der det var god bussforbindelse, hadde det blitt “lettvint” å slippe, for da hadde vi klart oss i hverdagen likevel. Da kan de hende jeg hadde blitt fristet til å vike unna. Derfor er jeg glad for at omstendighetene var slik at jeg måtte mobilisere, sjøl om det var tøft ei stund! 🙂
maiken: Du har jammen hatt noen utfordringer i livet. Hvorfor din eks stemplet ut vet jeg ikke, men skyldtes det mest likegyldighet og ansvarsfraskrivelse, så er det ganske stusselig. Å være alenemor og aldri ha avlastning fra små barn DET er tøft. Sjøl om man er aldri så glad i unga, så trenger man noen hvileskjær. Etter at jeg ble skilt har jeg hatt unga annenhver uke. I praksis har jeg jo sett dem nesten hver dag likevel, fordi eksen og jeg bor så nær hverandre. Men den uka man har “Ungefri” har man ikke de samme forpliktelsene i hverdagen. Da er det mer slik at man stepper inn når det er noe ekstra. Nå er jo unga her store, minstemann er 16, så jeg trenger ikke “barnevakt” om jeg jobber en sen kveld. 🙂
Tone: Takk! I de aller fleste tilfellene er det best at unga får være hos foreldrene…tror jeg. I mitt tilfelle dreide det seg om en liten håndsrekning for en kort periode. Dessuten ba jeg om det sjøl. Jeg slappet fort av da jeg møtte barnevernet, og følte meg aldri “truet”. Jeg tror ikke barnevernet har noen omfattende journal om oss, og jeg har aldri tatt kontakt siden. Det har gått bra med oss alle! Ja, nå gleder jeg meg til å hente bilen min. Sola skinner fra en blå-blå himmel!!
🙂
Min matgale verden: Ja, det var absolutt “Hjelp til selvhjelp” – og det er den beste hjelpa – for vi må stå på egne ben, så langt det lar seg gjøre! 🙂
etdiktomdagen: Ja, en kvier seg for hva “Folk” vil si. Nå hadde jeg såpass lite tilbud at jeg tror ikke det ble så “kjent”. Og om det ble det……så spiller det i alle fall ingen rolle i dag. Vi kom styrket ut av det alle sammen, slik jeg ser det. Unga er sjølstendige og de er ikke blitt vant til at vi voksne skal ordne alt for dem støtt! 🙂 Godt at du klarte deg i gjennom det på egen hånd – trolig uten at noen ble alvorlig skadelidende! 😀
Siv Svanem: Takk! Ja, å be om hjelp kan være helt nødvendig i blant. Det er bedre enn å la humla suse når en ser at situasjonen er uholdbar! 🙂
Ja det er sant 🙂 Nei, ingen ble skadelidende….. jeg hadde enormt god støtte i mine foreldre og resten av min familie <3 Men selvfølgelig har det kanskje gått ut over meg.... og at jeg har slitt i senere år...... for jeg ville være sterk og selvstendig - og det sitter igjen i dag. Jeg har ikke lett for å gi fra meg kontroll. Det var tøffe tider men hadde jeg ikke hatt familien min, så hadde jeg nok ikke hatt større valget enn å kontaktet barnevernet for hjelp 🙂
Så fint du deler en sånn historie. Du hjelper sikkert andre som leser her med å få tro på at det finnes alltid en løsning. Gratulerer med frisk bil! Kos deg masse i høsten! Klemsiklem:)
Så utrolig fantastisk å lese. Den terskelen der er høy, det vet jeg:) Utrolig tøft gjort i en vanskelig situasjon:) Tenk hvor mange som kunne fått hjelp mye tidligere og avverget mange problemer bare ved å spørre. At en bitte liten bønn om hjelp skal være så vanskelig. Glad det ordnet seg for deg og flott at du deler en så fin historie:) Fortsatt nydelig fredag til deg:)
etdiktomdagen: Ikke lett å gi fra seg kontrollen, Nei.tror vi blir litt klokere og litt mer ydmyke av de tøffe erfaringene, sjøl om det også kan gå på helsa løs………:)
natheless:Takk, takk Ja, kanskje er det noen som leser dette, som har kjent på noe av det samme……Synes det er greit å dele sånne erfaringer! 🙂
birdbay: Tusen takk! Ja, dette noen år siden, og vi kom “helskinnet” ut av det alle sammen! 🙂