Dette skjedde for noen år siden…
Jeg satt på en togstasjon et sted i Norge. For å korte ventetiden hadde jeg kjøpt meg en avis som jeg satt og leste i.
Mannen som satt litt bortenfor meg hadde tydeligvis lyst på kontakt. Det hadde ikke jeg……
Jeg hadde lyst til å være i fred…Dessuten bar han tydelig preg av å ha tatt seg en dram……
….eller helst flere…
Han ga seg imidlertid ikke…. :
– Jeg har skrevet noen dikt……..
Motvillig tok jeg i mot arkene han rakte meg.
Jo, mannen kunne skrive……..det var ingen tvil om det!
Så fortalte han meg sin historie – om veien til elendigheten. Jeg kan ikke gjengi den her. Jeg husker ikke så mye av den, og det er heller ikke det som er poenget med å skrive dette.
Han var alkoholiker og hadde nylig fått beskjed om at behandlingsapparatet hadde gitt ham opp.
Han gråt en skvett og snakket om ekskona og sønnen.
Sønnen var hovedgrunnen til at han ikke hadde tatt livet sitt, sa han…..
…men han hadde ikke mye kontakt med sønnen……naturlig nok.
Jeg burde vel ha syntes synd på ham……og jeg gjorde vel også det…til en viss grad.
Men : Er det noen som (i lengden) har blitt hjulpet av at omgivelsene har syntes synd på dem?
Dessuten var jeg temmelig sikker på at han hadde fortalt sin “Lidelseshistorie” til utallige mennesker før meg………og jeg ble sikkert ikke den siste som fikk høre den….
Det kommer vel til et punkt der både de nærmeste pårørende og behandlingsapparatet må si STOPP.
Det går en grense for hvor langt man kan strekke seg for et annet menneske………
……..hvis man vil unngå å gå til grunne sjøl.
Det kan virke veldig brutalt……..
….men slik er det…..
Det finnes nok ingen oppskrift……tror kanskje de fleste retter seg etter “lyset” når “dritten” er ute, men hvilken vei og hvilke egenskaper folk har fått lagt i seg er så forskjellig. Man står vel igjen meg å gjøre de beste valg for den man sjøl er……og å berge hele verden har en uansett ikke kapasitet til, om en skulle prøve det. Empatien for andre kan man verken “dikte” eller “kommandere”. Alle har vi vår “vei”……
Altså, de fleste gjør SITT beste……tror jeg, om det ikke ser slik ut fra andre perspektiv.
BforB: Ja, det tror jeg vi gjør . Ut fra de forutsetningene vi har der og da. Vi har ingen rett til å dømme den som ligger nede – og heller ikke de som ikke lenger orker å stå ved siden av.
Klart det er leit at folk har det slik..men som du sier medlidenhet hjelper vel ikke særlig…og der en ikke kjenner resten av historien er det ikke så lett å gjøre seg opp en mening heller..og her er det jo mulig det var ekskona og sønnen som fortjente mest medlidenhet…ikke veit jeg…
Håper du koser deg på lørdagen..vi har vært å handlet og drukket kaffe i byen i finværet…men nå har det skyet litt til …:)))
en må ville nok selv også ja,det nytter ikke med et hjelpeapparat om en ikke tar det til seg og jobber mot et bedre liv
annebe: Nei, ingen har rett til å dømme, men jeg hadde nok ikke orket å leve sammen med en som ikke klarte å legge vekk flaska. Så jeg skjønner at kona var “Eks”. Ja, jeg har hatt en trivelig kveld på jobb. Ja, det er vel “Dating- dagen ” til deg og mannen din på lørdag! Fortsatt God Kveld! 😀
fruensvilje: Ja, det kommer veldig mye an på oss sjøl. Det er viktig å ha et støtteapparat rundt seg når livet floker seg til, men vi må gjøre hovedjobben sjøl. 🙂
Jeg henger meg på det som fruens vilje sier: Man må ville det selv, ville utav elendigheten selv..
Mange menn greier seg rett og slett ikke uten noen som “bærer de”, og da er det “rett på flaska- “for stakkars meg,” helt til de finner en annen…Min eks. har vært alkoholiker i nærmere 20 år og er ikke noe ondt menneske, og jeg tenker av og til på at jeg sikkert kunne “reddet” han.. Men man skal overleve selv, jeg hadde mer enn nok med fire barn, så jeg slapp han “fri”, så han kunne gjøre hva han ville. Medlidenhet, det er lov å føle, og det føler jeg til en viss grad i dag. Heller det enn å føle bitterhet, tenker jeg…
Folk kan hvertfall ikke bli hjulpet om de ikke VIL bli hjulpet. Det må være en interesse fra de selv.
maiken: Ja, da har du følt på kroppen hvordan det er å leve med en alkoholiker. Min bestefar var periodedranker, og det preget hele mors(og de seks søsknenes) oppvekst. Den gangen var det svært uvanlig med skilsmisse, så mormor måtte bare stå i det. Hun var sikkert glad i ham, men det var nok mye frykt de gangene han forsvant og gikk på fylla. det finnes vel kvinner som også trenger “Støtte, men menn klarer seg jevnt over dårligere alene, kan det virke som. Min eks har kjæreset og det er jeg veldig glad for . Han trives ikke alene, mens jeg har det godt alene. Men kanskje en gang….Samboerskap eller giftermål tror jeg ikke det blir igjen, men kanskje et kjæresteforhold! Du virker veldig tøff og sjølstendig! 😀
frodith: Ja, hvis man (ubevisst) ikke vil bli hjulpet, så nytter det lite hva omverdenen gjør. 🙂
Min eks drakk ikke da vi var sammen og gift, men begynte med det samme vi ble separert. Jeg ble alene når min minste var fire år og har siden stort sett vært det…Det var andre ting -som psykisk uhelse , som jeg taklet dårlig på den tiden, og gambling, som gjorde at jeg ikke greide “ta vare på han”, ved siden av barna. Kanskje derfor at medldenheten kommer , og ikke bitterheten….
maiken: Det er tøft med partner som sliter psykisk og som opptrer “uansvarlig”. Særlig når man har små barn å ta seg av. Da føles partneren nesten som en ekstra unge! En trenger å føle at en har noen å dele ansvaret med. Flott at du har klart å unngå å bli bitter. Til syvende og sist går bitterhet mest ut over en sjøl!