Ut fra fødselsdatoen var hun en ung kvinne……. Et ekstra kromosom gjorde imidlertid sitt til at hun på mange måter var mye “yngre” enn alderen skulle tilsi.
Jeg har jobbet en del med “Våre små søsken” de siste årene. Både som lærer og som assistent i omsorgsbolig.
Denne jenta ble jeg kjent med da jeg jobbet som lærer…..
I begynnelsen opplevde jeg henne som litt av en “nøtt”. Jeg klarte liksom ikke å komme inn til henne….. Hun kunne imidlertid være litt av en solstråle. Hun var hjelpsom som få og svært praktisk anlagt på mange vis.
Jeg hadde ansvar for lese – og skriveopplæringen hennes ett års tid. Det bød på visse utfordringer…..I utgangspunktet var hun ikke VELDIG ivrig…
Det er gjerne slik med oss mennesker :
Det vi ikke føler vi får til særlig godt, har vi en tendens til å ville unngå.
Vi hadde våre feider…. Det JEG ville….det ville slett ikke HUN…og motsatt……. Jeg taklet det ikke alltid så godt. Jeg reagerte alt for ofte med å bli irritert! Da la hun inn protest på sitt vis : Hun UNNLOT rett og slett å møte opp til timen. Hun gjemte seg!!!
Det samme mønsteret gjentok seg…gang på gang! Jeg har ikke TALL på alle de gangene jeg freste rundt i undervisningsbygget på jakt etter Frøken Snupp! Da jeg omsider fant henne, var jeg ikke nådig…. Dette tullet måtte hun se til å slutte med; det måtte hun jammen forstå! Hvordan skulle HUN lære seg det mest elementære innenfor lese – og skrivekunsten når hun holdt på slik!!
En gang fant jeg henne igjen på en innebygd veranda. Det var midt på vinteren, så der var det kaldt! Jeg skjønte såpass som at jeg ikke kom til å få henne med meg til klasserommet, så jeg strente ned etter blyant, papir og annet materiell. Iført boblekåpe marsjerte jeg tilbake til glassverandaen der den gjenstridige eleven befant seg.
Om bjerget ikke vil komme til Muhammed, så må Muhammed komme til bjerget!
Da jeg hadde satt meg i sofaen ved siden av henne, og pakket et pledd rundt bena våre, kikket hun bort på meg……..
Ante jeg en viss anerkjennelse i blikket hennes? – Det er litt koselig å ha deg her da, Kari, sa hun med sin hese, karakteristiske røst!
Etter denne episoden merket jeg at det skjedde en gradvis endring…….
(Illustrasjonsfoto fra Google) Jenta på bildet har ingen direkte tilknytning til historien.
Neida, det ble ikke helt slutt på gjemsel-leken. Forskjellen ble bare at jeg klarte å se på det som en lek.…som et middel til å bygge opp en god relasjon mellom henne og meg. Dessuten var det et kjærkomment avbrekk i en noe stillesittende skolehverdag for mitt vedkommende. Karidansen fant faktisk ut at hun trivdes i rollen som Sherlock Holmes : Hvor kan eleven min ha gjemt seg i dag da, mon tro?
Jeg hadde også fått veiledning av en ekspert i forhold til hvilke læringsstrategier som var mest hensiktsmessige å bruke når det gjaldt denne eleven. Det gjorde også sitt til at alt ble så mye bedre, for både henne og meg. Og sist, men ikke minst : Jeg erkjente for n’te gang gjennom livet viktigheten av å ROSE. Jeg applauderte i vilden sky ved hvert minste tegn til suksess! Det var rørende å se hvor ivrig og stolt hun ble og hvor intenst hun prøvde….
Hun lærte meg minst like mye som jeg var i stand til å lære henne….. Jeg fikk etter hvert så utrolig sansen for henne!
På mange områder kom hun til kort……..men FOR en vilje….og FOR en stahet. Hun var ekstremt sjølstendig og sjølhjulpen – graden av funksjonshemming tatt i betraktning.
Jeg sa det en gang til en kollega : – Jeg har så sansen for den jenta, samme søren hvor sta og stri hun er!
Da kikket hun på meg med et lurt glimt i øyet : – Du gjenkjenner vel mye av deg sjøl i henne, tenker jeg….
Jeg skjønner ikke hva hun snakket om…….???
Helt herlig det du skriver.
Det er vel når man blir utfordret på sine sterkeste og svakeste sider på denne måten at det kan bære avgårde i så mange retninger. Det er jo ingen tvil om at jenta utfordret deg, og da er det et kunststykke og et lite oppgjør med egne følelser, og få snudd energien i en positiv retning. Jeg aner jo ikke hva den kollegaen din snakket om, det skal visst være svært ubehagelig når speilbilder begynner å finne på ting for seg selv 😀 Ha en fin dag 🙂
Så nydelig en historie. Viktig å huske hele tiden og med alle mennesker, at vi må møte hverandre der vi er 🙂
Mariann Sæther Tokle: Ja! 😀
dedicat: Takk for kommentar! 😀 Ja, hun utfordret meg og lærte meg veldig mye. Ei HERLIG jente! Jeg har vel en mistanke om at kollegaen min siktet til at jeg kan være en aldri så liten smule….sta…….. 😉 Ha en fin dag du også. Skal oppdatere meg på bloggvennene mine i kveld. Har vært på dugnad i helga, og har hatt besøk! 🙂
welta: Takk! 😀
Nå måtte jeg le av den siste kommentaren. Merkelig det der hvordan andre ser, hva vi ikke selv skjønner! Viktig å møte hverandre med forståelse selv om man er forskjellige. Herlig skrevet, til ettertanke!
En klok og vakker dame virker du som og det virker også som du har en god kjemi og kontakt med den yngre menneskegruppen. Du virker som en strålende flott og vakker dame
Herlig historie. Jeg har hatt omtrent en liknende elev. Veldig givende faktisk 🙂 Jeg har lært mye av det 🙂 Ha en nydelig dag <3
Fint å lese 🙂 Jeg likte også godt å jobbe med de som var litt utfordrende ..og som mange bare så på som “slemme og slitsomme” ….det er jo når du føler du nærmer deg dem på en positiv måte at det virkelig er spennende å jobbe med barn/unge…og alle har” noe”fint ved seg..man må bare ta seg tid til å bli kjent med dem :)) Kos deg videre på mandagen :))
natheless: Ja, som regel er det de som utfordrer oss på en eller annen måte som vi lærer mest av! Dessuten speiler de ofte ett eller annet i oss sjøl. 😉
friskematgleder: Takk for hyggelig kommentar. Jeg opptrer slett ikke allltid så klokt….men det er feiltrinnene mine jeg har lært mest av. Og så blir jeg stadig LITT klokere…. 😉
frodith: Ja, både givende og lærende , etter hvert som en skjønner at det ikke nytter å pøse på med mer av det samme (som ikke fungerer). Det finnes aldri “håpløse” elever, sjøl om det er lett å tenke slik når det butter som verst! 🙂 Ha en fin kveld! 😀
annebe: Denne jentas reaksjon var sunn! Det var JEG som ikke skjønte hvordan jeg skulle nå inn til henne i begynnelsen! Jeg kan tenke meg at du passet godt til å jobbe med de som i utgangspunktet virket litt utfordrende. Du har en veldig varm og vennlig utstråling, og reflekterer over ting på en tiltalende måte! 🙂
Jeg har også jobbet med ressurssterke utviklingshemmede i noen år, i en bolig, og må si at det var både utfordrende og utrolig lærerikt. Her bodde det bare en med downs, de andre hadde ulik grad av utviklingshemming og psykiatriske diagnoser. Men de med downs syndrom har en fordel med utseendet sitt, de “kryper” lett inn i hjertet ditt, og det er fint. Jeg savner på mange måter den jobben, men det ble litt for nært, jeg kunne ikke legge fra meg jobben når jeg kom hjem, flere av de var som mine ekstra barn, og en av de sa det: “du, jeg er det femte barnet ditt” 🙂
maiken: Det er viktig å kunne legge fra seg jobben når man kommer hjem…men det er ikke alltid like lett. Jeg har aldri jobbet innenfor psykiatri, men jeg kan tenke meg at det er ett av de områdene der det er ekstra vanskelig å legge fra seg jobben etter arbeidstid. Ellers er det jo slik at det alltid må være bevisst på sin måte å kommunisere på når en jobber med mennesker. Det er jo viktig i privatlivet også. Der er det kanskje ALLER vanskeligst, for der er man så involvert på det personlige planet. 🙂