…kan være en smertefull opplevelse…

 

Nei, i denne sammenhengen tenker jeg ikke på det å bli såkalt “skuffet over noen”.

Derimot handler det om å gradvis oppdage at jeg har levd med vrangforestillinger, og bare sett en side av en sak…

 

Min egen…

 

Det er fort gjort å dømme…

Både ut fra det en sjøl har opplevd, og ut fra “sannheter” som blir servert fra andre.

(Som på ett eller annet vis har appellert til meg. Dessuten stemt overens med mine egne “sannheter”.)

Når det kommer til negativt snakk, er det aldri sunt å “se” noen gjennom andres øyne.

 

Når dette har gått opp for meg, legger jeg merke til at jeg gradvis begynner å se personen(e) i et helt annet lys!

Jeg har rett og slett endret innstilling!

Det personen(e) sier, skriver eller gjør, blir ikke lenger sett på med de samme kritiske argusøynene. Plutselig blir meningen en annen. Det betyr ikke nødvendigvis at de(n) andre har endret seg så mye. Endringen handler aller mest om meg.

 

Så kan jeg velge om jeg vil skjemmes over det jeg har tenkt (og kanskje uttalt) om personen(e)…

…eller…

…glede meg over at jeg har fått utvidet horisonten min en smule…

 

 

Hvis jeg, for eksempel, ser tilbake på mine “forhold”, så ser jeg at det har vært en del mønstre som har “gått igjen”. 

Til tider har jeg jo syntes disse mannfolka har vært ganske så “håpløse”.

 

En gang sa en kjæreste følgende til meg:

“Du må prøve å se deg sjøl også, Kari!!”

Da tenkte jeg:

“Haha…og det sier du liksom! Akkurat som om du klarer å se deg sjøl!”

 

Både kjæresten og jeg hadde jo tidvis “rett” vedrørende hverandre…

…til tross for at ingen av oss var i stand til å se oss sjøl så godt.

 

For det aller vanskeligste er nettopp dette…

…å se sin egen medvirkning til scenarioene som utspiller seg…

 

…på alle livets arenaer!