På ei nettside om dating, er det en kvinne som skriver nettopp dette.

 

Hun har erfart det som så mange erfarer.

Etter en periode med intens nettflørt, “forsvinner” plutselig beileren.

(Dette kan sjølsagt dreie seg om både kvinner og menn,

men i denne sammenhengen er det altså en mann som har “sunket i jorden”.)

 

Hun har prøvd å nå ham noen ganger.

Da hun ikke får respons, gir hun opp.

 

Men så…

…plutselig en dag…

…etter flere måneder…

…dukker mannen opp igjen, like intens og flørtende.

 

Hun er veldig i tvil om hun vil ta opp tråden med ham.

Dette gir hun uttrykk for da hun gir ham respons.

 

Han unnskylder seg med at han hadde havnet på sykehus…

 

Nå stiller hun spørsmål til de andre på nettsiden:

Har de noen råd å gi?

Skal hun la tvilen komme ham til gode?

 

Noen mener hun bare bør skygge unna…

Han virker jo ikke veldig solid og troverdig?

 

Lederen av gruppa foreslår at hun kan vurdere å gi ham en sjanse til.

Samtidig bør hun gi uttrykk for at hun hadde kommet til å gitt ham livstegn

dersom det hadde vært motsatt.

Altså at det var hun som hadde “havnet på sykehus.”

 

Lederen sier også at mulig videre kontakt avhenger hva han eventuelt svarer.

Skjer det noe tilsvarende en gang til, bør hun uansett sette endelig strek.

 

 

Jeg ga ingen råd…

Jeg syntes de som hadde svart, hadde sagt det som var å si.

Så fikk resten bli opp til den som ba om innspill.

 

Det finnes ingen absolutt fasit på slike problemstillinger. 

 

Men…denne typen oppførsel er et dårlig tegn…

Det kan være flere ulike årsaker til adferden.

 

Den som opptrer på denne måten behøver ikke å være

en utspekulert, sleip slask som bare er ute etter adspredelse.

 

Like fullt blir virkningen av adferden den samme…

…for den som skal forholde seg til det.

Masse usikkerhet og ubesvarte spørsmål av typen:

“Har det skjedd noe alvorlig?”

“Hvorfor svarer han ikke?”

“Er det jeg som har gjort/sagt noe galt?”

 

(I alle fall hvis man er av det grublende og analyserende slaget.

Vi kvinner er kanskje i flertall i så måte?)

 

Så tenker man kanskje også:

“Er det verdt å legge mer energi i noe…

…som tegner til å bli ganske så slitsomt, utrygt og ustabilt?”

 

Jeg tror veldig mange kjenner seg igjen i dette.

 

For egen del har jeg hatt problemer med å gi slipp

når jeg har opplevd noe lignende.

 

Det har gjerne vært “noe” der som har gjort at jeg har holdt fast.

Kanskje har det også vært en form for speiling i det?

 

Jeg har jo også vært veldig todelt når det gjelder dette med å gå inn i en kjæreste-relasjon..

Frykten for å “miste meg sjøl i et forhold” har vært påtrengende…

…mer enn en gang.

 

Likevel har jeg aldri “ghostet” på den måten. 

 

Da jeg hadde profil på ei nettside, unnlot jeg å gi respons på “Smileys”.

I hvert fall hvis profilen ikke appellerte veldig til meg.

De som tok seg bryet med å skrive noen ord når de henvendte seg,

fikk uansett svar.

 

De få jeg gikk inn i en dialog med, fikk beskjed

dersom jeg fant ut at jeg ikke ønsket å bli mer kjent med dem.

 

Det kan synes “lettvint” å bare forsvinne…

…uten noen form for forklaring.

 

For min del ville imidlertid det gnage mye mer i samvittigheten…

…enn frykten for å såre ved å være ærlig.