Hvis mor og far sa at noe ikke var lov…

…så hørte jeg som regel.

Men…ikke alltid…

 

Noen ganger prøvde jeg å finne en måte å “lure” foreldrene mine på…

…slik at jeg kunne få det som jeg ville.

Og noen ganger gikk det litt “ille”.

Så skulle jeg vel ha den erfaringen.

 

Den vesle jenta bor nok i meg fortsatt.

Hun er ikke veldig fremtredende…

…men hun kan dukke opp en gang i blant.

 

Som barn trenger vi at de voksne setter tydelige grenser,

sjøl om foreldre ofte kan oppleves som noen irriterende bremseklosser.

Vi vil ha mors og fars trygge omsorg, samtidig som vi vil bestemme over oss sjøl.

Det kan fort blir noen “kræsj” ut av slikt!

 

Så virker det som om vi trenger noen til å holde oss i ørene når vi blir voksne også?

Da er det helst andre typer autoriteter vi må forholde oss til.

 

Akkurat som da vi var barn/ungdommer, kan vi ønske å protestere.

 

Noen av oss høylytt og støyende…

Andre mer i det stille…

“Jeg hører hva du sier, men jeg gjør som jeg vil likevel …

Om ikke annet…

…så i smug!”

 

Er det noe vi absolutt vil…

…så setter vi oss i sving for å få det til…

…uavhengig av om det tåler “fullt dagslys” eller ei…

 

Regler og forbud har antagelig aldri høynet folks moral…

I hvert fall ikke nevneverdig…

 

Det er så lett å tro at det bare er å stramme inn…

…ty til hardere tiltak for å få folk til å lystre.

 

Så enkelt er det ikke.

 

Hver og en av oss kan synse, mene, kritisere og protestere, ut fra sitt ståsted og sine erfaringer.

 

Så blir det ofte mye skrik og lite ull ut av det.

Det har lett for å utvikle seg til diskusjoner som ingen ende vil ta.

 

Jeg har et ansvar for hvordan jeg velger å leve mitt liv.

Jeg er voksen.

I hvert fall med tanke på hvor mange fødselsdager jeg (mer eller mindre) har feiret.

 

Stort sett er jeg forholdsvis frisk og oppegående.

Hvor mye har jeg egentlig rett til å forlange av “samfunnet”?

 

 

Politikerne bør rydde opp!

De bør gjøre sånn og ikke slik.

Det må settes inn flere tiltak her…

…eller der.

Det må bevilges mer penger hit…

…eller dit.

 

“Det er noe galt med dette samfunnet! Stadig flere får problemer med…”

 

Samfunnet er deg og meg…

…og alle.

I den utstrekning hver og en av oss er i stand til det, er vi nødt til å ta ansvar…

I det minste for oss sjøl…

…i stedet for bare å påpeke hva som burde ha vært gjort.

 

Det kan være fristende å uttrykke misnøye…

…klage…

…og rette skyts mot alle “De Udugelige” som styrer og bestemmer.

 

Dessuten:

Håne og kritisere alle som har behov som ikke samsvarer med mine egne.

 

“Det er da virkelig ikke viktig?

Det må du da vel kunne klare deg uten…

 

….for det gjør nemlig…

 

…jeg!”