Folk som ikke “Fikser” livet sitt…..går på Nav, ruser seg og drikker….er dårlige foreldre…osv……
Jeg har aldri misbrukt alkohol……
……men ellers har jeg nok måttet krype til korset ….mer enn en gang….og sett at det ikke er noen grunn til å stemple andre som “tapere”……
Det var en ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle bli nødt til å gjøre………
……..be barnevernet om hjelp!
I en av de tøffeste periodene av livet mitt, ble det likevel til at jeg gjorde det!
I 2008 kolliderte jeg med en trailer. Bilen ble totalvrak ,men jeg var helt uskadd!
Jeg fikk beskjed om at jeg måtte tvinge meg til å kjøre bil igjen så fort som mulig, så dagen etter hentet jeg leiebil…….
Det gikk rimelig greit i noen måneder, men så var det akkurat som om det låste seg fullstendig oppe i hodet mitt!
Den nye bilen ble stående i garasjen……..jeg ble kvalm og svimmel bare jeg skulle sette meg i førersetet.
Jeg hadde lite å gå på i denne perioden, så det var trolig det som gjorde at jeg ikke taklet det med kollisjonen så godt.
Når man bor på et sted med dårlig bussforbindelse, og man har en 17 -åring og en 11- åring i huset……..
…….så blir det ganske håpløst når mor ikke makter å kjøre bil…….
Jeg snakket med en bekjent om problemet, og ga uttrykk for min fortvilelse over at jeg ikke mestret…….
….og at det gikk ut over unga……..
– Hva om du ber barnevernet om hjelp,Kari? , sa hun.
Så fortalte hun at hun sjøl hadde gjort det en gang hun var i en fortvilet situasjon. Hun hadde fått god hjelp.
Barnevernet?????
DEN satt langt inne, det må jeg innrømme…….
…….i jobben som lærer hadde jeg jo opplevd å være med på diskusjoner…….. om det kanskje burde sendes en bekymringsmelding……??
………og så skulle liksom JEG……….?!!
………men omsider tok jeg likevel kontakt!
Kort tid etter fikk jeg besøk av to vennlige, imøtekommende damer!
Jeg ga uttrykk for min frykt for å bli et “kasus” i barnevernet.
De fleste har vel hørt skrekkhistorier om folk som har blitt fratatt ungene sine??
Jeg ba om hjelp til at dattera mi (som gikk på videregående et stykke unna her) skulle få et tilbud om drosje dersom hun ikke skulle rekke siste buss hjem fra skolen. Dessuten ba jeg om at minstemann skulle få skysstilbud til en fritidsaktivitet en kveld i uka.
Jeg sa også at jeg var klar over at jeg ikke var en velfungerende mor slik situasjonen var, men at jeg trodde at unga ikke led noen stor nød.
De to representantene fra barnevernet viste meg stor forståelse.
Jeg følte at jeg ble møtt med respekt!!
Få dager etter dette besøket fikk jeg innvilget det jeg hadde bedt om!
Det var en uvurderlig hjelp for meg. Jeg slapp å måtte presse meg til å mestre det jeg fryktet mest av alt akkurat da:
Å kjøre bil……..
I stedet for å bruke energien på å tvinge meg til å kjøre, kunne jeg være hjemme og f. eks forberede et godt måltid til unga kom hjem!
Fordi jeg fikk et pusterom i fra noe av det som stresset meg mest, gikk det ikke så lenge før jeg kunne sette meg bak rattet igjen…….
Jeg begynte smått og pent, og unngikk de mest trafikkerte veiene i begynnelsen……..
………helt til jeg følte at jeg kunne møte en trailer uten å bli helt irrasjonell!
Av og til er det å våge å vise svakhet ……..
…..en stor styrke!
Det har jeg skrevet om før….men det er så VIKTIG å innse!!!
ALLE kan havne i en situasjon der de må be om hjelp.
Det skal ikke være noen skam forbundet med det!
Noen ganger ser det litt mørkt ut…..men ser man etter lyset, så finner man det……
(Slik utsikt hadde jeg fra stuevinduet på formiddagen i dag!)
Utpå dagen klarnet det opp……..
Slik er det i livet også…..!
I dag har jeg forresten fått beskjed om at bilen min er klar til å hentes!!
Mye takket være den eldste sønnen min, slipper jeg unna med ei overkommelig regning!
I morgen skal jeg gå til Brumunddal og hente Passat’n min!!!
Tre og ei halv uke uten bil…..men nå kan jeg juble!!
Jeg er på et helgekurs innenfor det alternative. (Jeg har vært på mange slike kurs gjennom årene!)
Vi har nettopp fortært en felles lunsj.
Før vi begynner på neste økt , setter kurslederen på litt musikk,og oppfordrer oss til å bevege oss til musikken.
Plutselig oppdager jeg at en av de unge, mannlige deltagerne kommer rett mot meg. Han er svart i øynene og blodårene svulmer i pannen. Han stiller seg rett foran meg og nikker med hodet som om han vil skalle meg ned. Jeg blir skremt og viker unna. Så gjentar akkurat det samme seg ……..en gang til.
Det er, tilsynelatende, ingen av de andre som er i rommet som fullt ut får med seg hva som skjer. Heller ikke kurslederen.
Da vi har satt oss i ring på gulvet, ber jeg om ordet.
Nå er jeg sint! Jeg er rasende!!! Slik blir det gjerne når man har blitt skikkelig skremt.
Jeg forteller hva som har skjedd, slik jeg opplevde det.
Kurslederen henvender seg så til mannen og ber om hans versjon av saken.
Det viser seg at han mener at jeg har tatt “hans” plass ved lunsjbordet – i alle fall den plassen HAN mente var SIN.
Både han og jeg har vært på kurs der tidligere, men jeg har aldri oppfattet at det er “faste plasser” ved matbordet.
Han er tydeligvis av en annen oppfatning……..
Mens han forklarer seg , sitter han og jeg og stirrer på hverandre……omtrent like olme i blikket begge to!
– Se på henne – hun kriger mot meg!! Hun er kvinne – og hun oppfører seg som en mann….! utbryter han.
Kurslederen sier at i Norge er det annerledes enn i den delen av verden han kommer fra. Her er kjønnsrollemønsteret et annet.
Etter hvert kommer også de andre kursdeltagerne på banen……….
Og nå skjer det noe som jeg opplever som litt absurd……..og merkelig…..
Plutselig føler jeg faktisk at det, til dels, er MIN FEIL at jeg nesten har blitt skallet ned!
Det virker nesten som om flere av de andre deltageren slår ring om mannen som har oppført seg “litt uheldig”…………….
En av de mannlige deltagerne smiler til den unge mannen…….. og forteller ham at han er en flott kar.
(Ja, han kunne sikkert være en flott kar på mange måter , og kanskje hadde han mer behov for støtte enn det jeg hadde der og da……….
………men det han nettopp hadde gjort var helt uakseptabelt!)
Senere på dagen tar jeg kontakt med en mann jeg kjenner godt. Jeg forteller ham hva som har skjedd.
– Kan min væremåte virke provoserende på menn….? spør jeg….
Da ler han og sier : – Ja, det kan den nok så absolutt !
Hvorfor spurte jeg egentlig…..???
….følte jeg innerst inne at jeg kunne lastes for det som skjedde……..
…..sjøl om jeg egentlig ikke hadde gjort noe “galt”……?
I etterkant av kurset sendte jeg en e- post til kurslederen, der jeg skrev at jeg syntes saken hadde blitt håndtert på en lite ok måte, og at jeg var betenkt over at mannen fortsatt fikk komme dit på kurs……… som om ingenting hadde hendt.
Neste gang jeg kom på kurs der, opplevde jeg at hun opptrådte ganske nonchalant da jeg igjen tok opp saken med henne . Jeg fikk høre at jeg var rigid……..
En tid senere fikk jeg vite at den unge mannen hadde blitt nektet adgang til stedet.
Han hadde sagt til en av de ansatte at han skulle drepe henne.
HUN hadde øyeblikkelig tatt affære, og sagt klart i fra at hun gikk på dagen om denne mannen fikk fortsette å komme på kursene.
I dag hadde jeg ikke nølt med å gjøre det samme. Jeg hadde trolig pakket kofferten og forlatt stedet der og da.
Den unge mannen hadde nok opplevd mye vondt før han kom hit til landet.
Like fullt kunne ikke den voldelige oppførselen forsvares……
….på noen som helst måte.
Den som var minst tjent med den….var han sjøl!
Han representerte faktisk en fare for oss andre kursdeltagerne i og med at han plutselig kunne “Klikke” fullstendig over noe som de fleste ville ha sett på som en bagatell. Han kunne være taus og mutt, eller brå og aggressiv…….
Han hadde trengt profesjonell hjelp…..men jeg tror ikke han var så lett å hjelpe…….
….for han hadde noe så hardt og uforsonlig over seg……
………at det var direkte skremmende…..
Jeg vet ikke nøyaktig hva han hadde opplevd…………..
…….men han hadde i hvert fall opplevd å ha lite mat…og å bo i en leilighet uten oppvarming….
…..antagelig også et miljø som hadde vært en del preget av vold.
For meg var det en nyttig lærdom…..
…..om meg sjøl og andre…….
I forbindelse med denne episoden kjente jeg at jeg også kan være i stand til å bli voldelig………
Jeg tenkte på unga mine hjemme…..og forbannet meg på at hvis han gjorde flere utfall mot meg denne kurshelga, skulle jeg ikke sky NOE for å verge meg!!
Jeg vet jo ikke hva jeg hadde gjort hvis det virkelig hadde skjedd, men i tankene……….skulle jeg sloss til siste trevl!!
Fra “Gaia”-kortstokken min. Balansen mellom den maskuline og den feminine delen i oss…..
Jeg har ikke tenkt å starte noen debatt her inne om hvorvidt vi skal åpne dørene på vid vegg for folk som må flykte fra landet sitt…….
I en akuttsituasjon må man hjelpe!
Men….det krever ganske mye av det norske samfunnet – ikke minst på lang sikt – når vi tar i mot flyktninger.
De skal ha en verdig tilværelse mens de venter på svar om oppholdstillatelse.
Mange av de som kommer har opplevd mye vondt!
De kommer fra en kultur som er ganske ulik den de kommer til……
Da jeg ble medlem av Facebook for ca fem år tilbake, var jeg i et forhold. Jeg valgte å skrive det på profilen min da jeg opprettet den.
Jeg la aldri ut bilder av ham og meg sammen, og skrev aldri om ham eller oss i statusene mine….
Det var helt bevisst.
Det var en del av livet som jeg ikke ville dele noe særlig om på Facebook.
Da forholdet tok slutt, klarte jeg å fjerne sivilstatusen uten at det ble særlig synlig. Det gjorde jeg på den måten at jeg unnlot å trykke på “Single”.
Slik slapp jeg unna alle de “Medfølende” (Men sikkert velmente kommentarene.)
“Huff, så trist da, Kari!”
(Fra folk som aldri hadde møtt ham – eller knapt nok ante at jeg hadde hatt kjæreste!)
Jeg lovte meg sjøl en ting den gangen :
Aldri mer noen som helst publisering av “Forhold” på Facebook for min del!
Jeg har generelt sluttet med å publisere så mye på Facebook. Bortsett fra enkelte blogginnlegg, deler jeg sjelden noe.
Mange nyforelskede vil gjerne vise sin kjærlighet for hele verden……
….og det er en ærlig sak!
En delt glede er gjerne en større glede…….
Så er det slik at det er noen som er nyforelsket flere ganger i året – og legger ut bilder av Nye Utkårede ….med jevne mellomrom.
Det er kanskje ikke noe galt i det…..?
Samtidig tenker jeg: Hvor mye har du bearbeidet bruddet – når du er så raskt på banen igjen??
(Her snakker jeg ikke om ungdommer, men om godt voksne personer.)
Det handler vel også om å beskytte seg sjøl (og det ferske forholdet)?
De aller nærmeste vil uansett få vite det ganske fort……..så fremt man ikke er innstilt på å leke gjemsel over veldig lang tid.
Så hvorfor haster det, tilsynelatende, så veldig med å få publisert foran flest mulig…..
De fleste av oss opplever innimellom å ha litt vondt i kroppen…….en eller annen plass……
Noen lever med kroniske smerter….
Det er ikke noe som skal bagatelliseres…..for det kan virkelig forringe livskvaliteten……
Noen lever med smerter uten å nevne det i det hele tatt. (Det er en ærlig sak, så lenge man ikke er sur og gretten, tilsynelatende uten grunn!)
Noen nevner det av og til……..(Det er helt greit! En gang i blant trenger man å få aksept og forståelse fra omverdenen………for at man sliter!)
……..og noen ikke bare NEVNER det ….men snakker om det STØTT!!!!! (Det er……
……. IKKE helt greit!)
Da Karidansen slet som verst med angst og depresjon…..tilhørte hun sistnevnte kategori…….
Det var ikke MANGE som gikk glipp av å høre om plagene HENNES……
…….for å si det…….SVÆRT MILDT!
Dette er noen år siden nå…..og jeg er blitt ganske bevisst på at jeg ikke skal underholde andre med mine besværligheter i tide og utide…..
……for jeg føler at jeg har brukt opp kvota mi!!!
Folk som snakker om plagene sine, nærmest UAVLATELIG, blir ENERGITYVER!
Det dreier seg om MEG, MEG og ….MEG!!!
Plagene blir ikke borte, eller mindre, om man snakker om dem omtrent hele tida.…
…..kanskje snarere tvert i mot…….
Så er det noen som er MARTYRER i tillegg…..De som stort sett går på jobb ENDA så sjuke de er…….
……og hver gang man jobber sammen med slike personer……….får man høre om elendigheten omtrent før de har kommet seg innafor dørstokken på arbeidsplassen….
FOR :
– De har sovet helt elendig……..
– De er såre i halsen………
– De tror de brygger på en influensa……
– De har HODEPINE (Som de omtrent blir GALE av!)
……i tillegge til de konstante muskelsmertene……som man får høre om HVER GANG man må forholde seg til disse personene!
Har du vært bort i noen slike……??
Det kan bli vanskelig å vise medfølelse og empati……for man går så lei av å høre på sutringa, sukkinga….og stønninga…..
….fordi det ALLTID er ett eller annet som er VONDT……….
Til slutt blir man jo nesten immun…slik at man kanskje knapt ville reagert om “DenAlltid Lidende” skulle falle om på gulvet og vri seg av smerte……..
Og så begynner man kanskje å lure på om man skal si det som det er……?
At det er trått og tungt å høre på dette store deler av tida.
Og faktisk…så er vi først og fremst på jobb for å gjøre en jobb….ikke for å legge ut om oss sjøl og våre egne plager og problemer.
Rent generelt er kanskje slike klagetendenser (ubevisst?) en måte å prøve få medfølelse og oppmerksomhet på…….
…..og den som sier noe…..må regne med at det kan bli gråt og tenners gnissel fordi man har vært ………”Slem”.
Kanskje blir det også en sonderingsrunde i forhold til å få “Medhold”…….?
– Vet du hva hun sa……..snufs , snufs…….. at jeg , snufs, snufs…….
Og da spørs det om “Klagemuren” våger å være ærlig ….eller bare jatter med :
– Nei det gjør du da slett ikke! Skjønner ærlig talt ikke hva HUN mente! (Med jugekors bak på ryggen!)
Ikke enkelt dette……det kan røre ved så inderlig såre følelser…..
……men de aller fleste går til slutt trøtt av kronisk klaging!!
I dag har JEG forresten VONDT….i ryggen og hoftene……
……..eeeehhhh……
Det skyldes X antall gåturer til og fra Brumunddal (På hard asfalt) de siste ukene…….
Slik er det når’n itte har bil…. og har vært litt for slapp med å gå tur en periode FØR man ble TVUNGET til å bruke bena!
…..men vondtene har altså sin naturlige forklaring………og de går over!!
Husets variant av’n Ludvig…..Han har blitt påført en del vondter her i huset….
Blant annet har’n knekt et par fingre……
…..men han er av den stillfarende sorten….så han sier ikke så mye om det!
