Jeg har lagt ut en del videoer på bloggen min i årenes løp.

Felles for dem alle, er jo at de er opptak.

 

For et par år siden tok jeg et videokurs.

Den uka vi fikk oppgava:

“Send direkte på Facebook”, var det ei som feiget ut.

 

Jepp…det var…

 

…meg!

 

Jeg så for meg alt som kom til å gå galt, 

og det var ikke lite:

 

“Je kjæm itte tel å klare det tekniske!”

“Je kjæm tel å si så mye dumt!”

“Je tabber meg sikkert helt ut!”

 

Nei, opptak var tingen.

Da kunne jeg jo bare la være å legge det ut

hvis det ble helt håpløst.

 

Like fullt var jeg sint på meg sjøl,

fordi jeg hadde vært så puslete.

Jeg likte ikke følelsen av å ha spilt rollen

som den feigeste jenta i klassa…

 

I dag har jeg sendt direkte på Facebook

for aller første gang!

 

Pulsen skvatt i været.

Tunga slo litt krøll på seg.

 

Men: Jeg gjorde det!!!

 

Riktignok ble det ikke direktesending,

fordi administratorene i gruppa må

godkjenne alle innlegg før de blir offentlige.

 

Men:

Poenget er jo at jeg “gikk på lufta”

uten mulighet til å kunne gjøre det om etterpå!

 

Nå er jeg stolt!

Jeg har brutt en barriere.

 

Jeg har gitt Min Indre Kritiker et lite spark i ræva.

 

Det føles godt! 

 

Det er ikke lett å sparke seg sjøl i ræva, sånn rent fysisk heller.

 

Jeg måtte prøve mange ganger

før jeg klarte å synkronisere rævsparket

med nedtellinga på sjølutløseren!

 

Til slutt kjente jeg at jeg bare måtte klare det,

før lyskestrekken var et faktum!

 

Å smile pent i tillegg

ble ei for stor utfordring!