Om å kaste seg ut i noe nytt etter et tap… og om å være “Den Andre Kvinnen”.

 

I “Gamle Dager” var det en skikk som tilsa at man skulle gå i svarte klær i ett år, for eksempel etter at man hadde mistet sin ektefelle. Man skulle i alle fall ikke involvere seg i noe nytt før dette “Sørgeåret” var omme.

 

Slik er det ikke mer…

Men…det finnes nok fortsatt noen “Uskrevne lover” om hvor lang tid det “bør” gå før man involverer seg i noen på nytt.

 

Jeg har hørt mennesker uttrykke misnøye over personer som er raske med å finne ny kjæreste etter at de har mistet sin partner!

 

Visst tror jeg at det er klokt å la være å “stupe” inn i et nytt forhold.

 

Det KAN være frykten for å stå alene som styrer. Da kan man lett komme til å gjøre dårlige valg.

I slike tilfeller er det nok gjerne ønsket om å ha “noen”(nærmest en slags livbøye i tilværelsen), som styrer, og valgene man tar kan være “panikk-styrte”.

Sånt blir det sjelden GODE valg av!

 

Men :

Ingen har rett til å dømme. I alle fall ikke legge sten til byrden, ved å fortelle den som har mistet sin kjære om hva som er “passende”!!

 

Vi bør imidlertid være rimelig trygge på at vi takler tilværelsen som single FØR vi involverer oss på nytt. Det gjelder enten vi har vært i gjennom en tøff skilsmisse, eller har mistet vår livsledsager som en følge av sjukdom eller ulykke.

 

Selvfølgelig finnes det eksempler på at man kan bli lykkelig med å gå relativt raskt inn i noe nytt. Hva som føles rett vil jo variere fra person til person. At man evner å bli glad i en ny partner, betyr langt fra det samme som at man ikke elsket den man har mistet.

Kanskje HELLER at man er i stand til å gå videre, framfor å grave seg ned og nærmest dyrke minnene om det man har tapt…

…i år ut og år inn…

 

Generelt tror jeg imidlertid at det er klokt å ile langsomt, framfor nærmest å desperat søke etter en “erstatning” så fort som mulig.

 

Det kan fort bli en utakknemlig “oppgave” å være den nye partneren i slike tilfeller.

Man vil kanskje stadig oppleve å bli sammenlignet med sin “Perfekte Forgjenger”. 

 

På den måten blir man ALDRI bra nok som…

 

…SEG!!

 

Ingen fortjener vel DET?

 

 

 

Sjøl har jeg aldri opplevd å miste en partner ved dødsfall, men jeg var rask til å gå inn i et nytt forhold i forbindelse med skilsmisse/separasjon.

 

Det hadde sin misjon i den situasjonen jeg var i da…

…for jeg trengte rett og slett en “Virkelighetsflukt”.

 

Men …det var et UTROLIG dårlig valg!!

 

Novelle : “Hekta på et håp om kjærlighet”…?

 

Denne novella er ikke 100% selvbiografi, men jeg ser ingen grunn til legge skjul på at mye er hentet fra “Virkeligheten” slik den var for rundt ti år siden.

Vi er mange som har gått i DEN grøfta. 

 

Jeg hadde ALDRI trodd at JEG skulle bli en del av “DEN ANDRE KVINNEN” – statistikken!

 

“Troskyldig Gudsord fra landet” er vel en ganske god beskrivelse av den unge Karidansen, sjøl om jeg også kunne være både livat, løssluppen og sprudlende.

Jeg har lite til overs for å kjøre dobbeltløp, og jeg har aldri “holdt på” med to menn samtidig. 

 

I min (nærmest grenseløse) naivitet, bidro jeg imidlertid til at en annen fikk muligheten til å utfolde sitt ego i stor stil!

 

Jeg har snakket med flere andre kvinner som har gått i den samme grøfta. Ingen av dem vil jeg beskrive som noen typisk “Slange i paradiset”…

 

Heller som sårbare kvinner…

…som, i likhet med meg, har vært “Hekta på et håp om kjærlighet”!

 

For egen del er jeg rimelig sikker på at jeg ikke vil gå inn i noe tilsvarende igjen.

Sånt kommer det sjelden noe godt ut av…

… men lærerikt DET er det!

 

 

Da jeg hadde avsluttet dette håpløse forholdet, stupte jeg rett inn i noe nytt!

IGJEN et dårlig valg, om enn ikke på samme måte som det forrige!

 

Dette handlet mye om den tilstanden jeg var i:

Jeg hadde så mye angst og frykt i meg at jeg ønsket meg en trygg “beskytter” – nærmest en påpasselig og omsorgsfull pappa!!

Jeg tiltrakk meg selvfølgelig det samme:

 

Menn som ville ha en slags “mamma” ; med andre ord et fast og trygt holdepunkt i tilværelsen!

 

Til tross for all min angst og uro, oppdaget jeg faktisk etter hvert at jeg (totalt sett) ble “Den Sterke” i disse forholdene, sjøl om det ikke så slik ut “På Overflaten”.

Det ble ingen god balanse i det.

 

Jeg følte at mennene avslørte seg som “Stakkarslige Sveklinger”, noe som medførte at jeg endret meg fra å være klynkende, masete …

…og samtidig lite grensesettende og relativt “medgjørlig”…

…til å bli FLY FORBANNET, og SVÆRT LITE forståelsesfull og medgjørlig. 

 

Jeg gikk fra den ene ytterligheten til den andre!!

 

I senere tid har jeg nok også hatt tendenser til å gå i den samme grøfta, (“Snill og forståelsesfull Reddende Engel” og godtatt “smuler” i form av minimalt med tid og oppmerksomhet) men jeg har raskere blitt klar over mekanismene og satt foten ned.

Jeg har rett og slett innsett at det ikke er “Liv Laga” eller verdt å “vente” på.

 

Det handler ikke så mye om å stille urimelige “krav” til andre, eller dømme dem for deres utilstrekkelighet. 

 

Det handler aller mest om å se seg sjøl og bli klar over hva som er helt grunnleggende for at man skal kunne trives i en relasjon på sikt!

(Det ER ikke så dumt å “lese seg opp” heller, for det finnes etter hvert mye god litteratur om dette med å gå inn i et parforhold,. Det er en hjelp til å bli klar over hva som er vesentlig dersom begge parter virkelig vil jobbe med å få det til å fungere!)

 

Her er et utvalg av bøkene jeg har lest vedrørende parforhold.

 

Jeg har kjøpt dem alle, for jeg synes det er fint å ha tilgang på denne litteraturen når jeg føler for å “gjenoppfriske” litt.

 

“Ut av sandkassa” er også ei bok jeg vil anbefale:

 

Jeg skrev et innlegg om den boka i november 2016.

 

Det kan du lese her :

“Ut av sandkassa” (Bokanmeldelse)

 

 

Boka “Sex gode grunner” har jeg nettopp lest.

Sex, kos og nærhet er jo også en viktig del av et kjæresteforhold,  i alle fall for de fleste av oss, enten vi er kvinner eller menn. 

 

Det kan hende at jeg skriver en “anmeldelse” av den boka snart.

Den fortjener et eget innlegg!

 

 

8 kommentarer
    1. Det er viktig å finne noen man kan være sammen med, uten å måtte være en annen…OG hvor fort man finner en etter et brudd, eller dødsfall..mener jeg ingen andre har noe med…Vi er alle forskjellige…og noen finner kjærligheten lettere en andre..så da må jo de få gjøre det….Rart at alle må bry seg med sånne ting…men sånn er det jo….

    2. Jeg tror jeg aldri har vært den ANDRE. Jeg var mye singel, før jeg fant de som ble forholdene jeg har hatt. Og når jeg hadde noe små-rot på gang, så var det som regel single folk det også 🙂

    3. Jeg tror de “uskrevne lover” er litt ulike når det gjelder kvinner og menn, og ganske individuelt også hva man mener er passende.
      jeg tok en “livbøye” da jeg opplevde å bli plutselig forlatt, vet ikke hvordan det ellers hadde gått…., men det er vel sjelden slike forhold varer….
      Jeg har snart vært singel i 6 år, så jeg vet ikke hvilken bok jeg skulle ha valgt, men pr. i dag så er det ingen av de jeg kunne tenke meg å lese….:) Men godt at de finnes

    4. Ja det kan ikke være enkelt. Jeg tør ikke tenke tanken på å være alene etter en mannsalder i et parforhold. Jeg er jo såpass realist at det sikkert er en drøss med “ting” som man ikke tenker over og ikke merker før de var borte. Jeg hører ofte benevnelsen “tomrommet etter”. Men jeg innbiller meg at det må være hundrevis av tomrom som dukker opp etter et langt parforhold. Og det må helt sikkert være komplett umulig å fylle ett og ett av de med et nytt parforhold. 🙂 Jeg har ikke lest noe litteratur om det, Det har jo ikke vært relevant heller.. men det kan ikke være enkelt å skrive en oppskrift på det. Og slettes ikke en som det er mulig å leve etter 🙂

    5. dedicat: De bøkene jeg henviser til handler om kommunikasjon og det med å gå inn i/være i et forhold. de handler derimot ikke om det å gå inn i et nytt forhold etter et tap. En ny partner vil aldri kunne erstatte den man har mistet etter et langt og stort sett lykkelig samliv. Skal man lykkes med et nytt forhold, må man fullt ut innse dette, og heller fokusere på de gode kvalitetene den nye partneren har. Ubevisst vil man sikkert sammenligne i blant, men da bør man i alle fall ikke si til den nye : “Sånn ville aldri N.N. ha sagt eller gjort!” Da vil det garantert bli mye såre følelser og misstemning. Mange velge å være alene når de bli enker/enkemenn. Mor ble enke da hun var 55, og for henne har det aldri vært aktuelt å lete etter en ny partner.

    6. maiken: Tradisjonelt har det nok vært mer akseptert at menn finner seg nye partnere ganske fort, for “En mann klarer seg jo ikke alene!” Dette er vel i ferd med å endre seg, for nå er menn jevnt over mer vant til å ta et tak i huset. Kjønnsrollemønsteret har gått litt i oppløsning på det området, og bra er det! Jeg leste heller ikke slike bøker for noen år siden. Det var ikke aktuelt! 😉

    7. Toini: Ja, det er lett å bry seg med andre i stedet for å feie for egen dør – det vet jeg jo av egen erfaring. Jeg er ikke så opptatt av å “Snakke om andre” mer – i alle fall ikke for å ha “Noe å snakke om”!

    8. frodith: Best å holde seg til single, ja! Noen ganger er det jo dem som spiller dobbeltspill uten å si noe til noen. Da fører de både den ene og “Den Andre” bak lyset.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg