Det er fort gjort å “Forlove seg”…

 

Vi kan gi et løfte i aller beste mening…

…for det kjentes så i innlysende og riktig…

…der og da!

 

“Jeg kommer ALLTID til å elske deg!”

“Jeg skal ALDRI svikte deg!”

 

Stort sett har jeg vært ganske forsiktig med å komme med “STORE” løfter, med unntak av den gangen jeg giftet meg…

…og sa “Ja” til standardspørsmålene om “Å elske og ære…”.

 

I og med at jeg er skilt, så brøt jeg jo det løftet!

 

Jeg ønsker ikke å avgi løfte om “Evig Troskap” til noen mer.

 

Heller ikke at noen skal komme med løfter om :
 

“Evig troskap og hengivenhet til døden skiller oss” overfor meg.

 

For…

…vi vet så lite om hva som venter rundt neste sving…

 

Et forhold (enten det er dreier seg om et vennskap eller et kjæresteforhold) innebærer alltid en viss forpliktelse.

Er man ikke villig til å inngå NOEN form for forpliktelse, så er det ikke lett å gå inn i et parforhold heller!

Da er det nok best å være alene.

 

Jeg ER villig til å forplikte meg i den forstand at jeg vil stille opp for dem jeg er glad i enten det er familie, kjæreste eller venner…

…f.eks i en akutt krisesituasjon…

…eller være en støttespiller i en tung tid, når jeg har mulighet og overskudd til det.

 

Det jeg derimot IKKE er villig til…

…er å nærmest UTSLETTE meg sjøl i LANG tid for å ivareta andre menneskers behov.

 

Før eller senere vil det temmelig sikkert ende med at jeg blir utslitt og/eller sjuk sjøl.

 

INGEN kommer til å takke meg for at jeg stilte opp for andre til jeg stupte.

Ikke ville den “Takken” hjelpe meg stort om jeg fikk den heller.

 

Jeg ville kanskje heller få oppleve at andre så på meg som en klamp om foten…

…rett og slett en BYRDE!

 

Da hjelper det lite at jeg var “En Heltinne”…

…så lenge det varte…

 

De aller færreste vil makte å være omsorgsperson for et svært pleietrengende menneske nærmest 24 timer i døgnet over lang tid.

 

Terskelen for hvor mye vi tåler er ulik…

… men før eller siden når vi alle en grense.

 

 

Jeg har jo prøvd hvordan det er å ha minimalt med energi gjennom flere år – knapt nok orke å gå opp ei trapp.

 

Ikke klare å kjøre bil…

…eller orke å gjennomføre dagligdagse ting som å stelle i huset eller lage mat.

Det var i en fase av livet da jeg hadde tre mindreårige unger som trengte meg.

 

Nå er unga voksne. 

Sjøl om jeg ikke har de samme forpliktelsene i hverdagen…

…. vil jeg gjøre det jeg kan for å unngå å slite meg ut/brenne meg ut en gang til, dersom det skulle oppstå en situasjon som vil kreve mye av meg.

 

Det handler en del om det å ha noen “rom” til å gjøre ting BARE for seg sjøl!

 

I perioder av livet er ikke alltid muligheten til dette så stor…

For eksempel i den fasen av livet da man har små barn.

Men :  Man må være bevisst på å sørge for å ha noen små smutthull med muligheter til å ha den berømmelige “Egentiden”.

 

(“Egentid” behøver faktisk ikke å være noe “større”…

…enn å sørge for i blant å kunne sette seg ned i fred og ro…

…med ei bok eller et ukeblad en liten time før man går til sengs…)

 

Ellers kan det gå fryktelig “Gæli”…

 

 

 

I enkelte situasjoner kan man føle seg presset til å gi et løfte ; for eksempel om at man ikke skal svikte…

 

Men …

…det er viktig å forholde seg til “Her og Nå”…

…for ingen har noen garanti for noe som helst.

 

Noen ganger er det kanskje riktig å bryte et løfte?

 

I alle fall hvis belastningen ved å holde det viser seg å bli umenneskelig stor…

…for den som en gang avga det…

 

 

Vi kan være så flinke til å dømme…

Til å betegne noen som “Svikere”…

…eller utpeke andre som “Syndebukker”…

 

 

Så er det denne berømmelige skoen da…

…som vi ikke vet hvor trykker …

 

…før vi har gått med den ei stund!

 

 

 

(Paint – tegnet og redigert av Karidansen!)