Noen ganger har jeg fått dette spørsmålet…..

Gjerne fra noen som tror de “ser” litt ekstra……….

…………….på den ene eller den andre måten………

 

Ofte har det stemt……..

……for man blir gjerne litt fjern og drømmende når man har det slik….

Litt i sin egen boble……………

………..og i en annen verden…….

 

Det er bare det……..

…….at jeg sjøl vil bestemme HVA og til HVEM jeg ønsker å fortelle om denne følelsen…….

……. og disse gode tankene…….

……..som muligens bare har kommet så langt som til et bittelite………………..

…….”kanskje”?

 

Jeg er på mange måter veldig åpen av natur………….

…………men jeg har også mine grenser.

 

Føler jeg at noen spør bare for å få stilt nysgjerrigheten sin og “grafse”, da blir jeg unnvikende og lite meddelsom.

 

Begge mine to eldste unger er nå etablert i forhold.

 

Den eldste sønnen giftet seg jo i går…..

………….og dattera har nettopp blitt samboer med sin kjæreste.

 

Jeg har IKKE vært den som har brakt “Nyheten” om disse forholdene videre når jeg har fått vite om dem.

Det har jeg overlatt til hovedpersonene sjøl.

 

Det var først og fremst DEM og DERES forhold det gjaldt – og alle andre som måtte føle behov for å bli “oppdatert”, fikk bare vente med å få stilt sin eventuelle nysgjerrighet …… 

……..tenkte jeg.

 

 

At DISSE to har funnet tonen er ikke lenger NOEN hemmelighet……..

 

Her er de i gang med “Brude-swingen”…..

…..og det gikk så “fort i swinga” at det var vanskelig å få tatt tydelige bilder med mobilen! (Men jeg synes det ble litt fin effekt og “Liv” i bildene av det!)

 

Jeg har opplevd å føle meg “kastet” inn i forhold jeg ikke har vært helt klar for, fordi mennene tilsynelatende har hatt behov for å “Vise fram dama si”, eller fordi det har dukket opp nysgjerrige venner/slektninger som vil hilse på så fort de har ant at det har vært ” noe på gang”!

Kanskje kan det faktisk være sjalusi eller misunnelse som er “drivkraften” til å få vite mest mulig om andres “kjæresterier”???

 

Da jeg nylig var på Arthur Findlay College, fikk jeg et spørsmål om det var en mann på vei inn i livet mitt.

Det var nemlig en person som sa at hun “ante” en mann som “befant seg i auraen min”.

Jeg hadde først ikke lyst til å svare. Jeg følte meg overrumplet, og ble noe irritert.

 

Vedkommende ga seg ikke!

Så sa jeg at jeg hadde en del kontakt med en mann, men at det i dag lå på et vennskapelig plan. Jeg sa også at jeg ikke visste om dette var noe som kunne utvikle seg til noe mer på sikt.

Senere i uka ville den samme personen vite hvor denne mannen bodde!!!

Hun tok ikke et nei for et nei i første omgang……

DA satte jeg foten ned :
 

Kardansen : “Det VIL jeg ikke svare på. Nå føler jeg at du invaderer meg, og jeg skjønner ikke hvilken “nytteverdi” det har for deg å få rede på det?

Vedkommende svarte at hun hadde da ingen interesse av å gi disse opplysningene videre, så det gjorde da vel ingen ting om jeg sa DET i det minste…..?

Men……..hun fikk ikke vite noe om mannens bosted!!

For :  Hva SKULLE hun med en slik opplysning –  annet enn å få utløp for sin nysgjerrighet?

 

Jeg har mange ganger invadert andre med utidige spørsmål……

Det er en lei uvane, som kan skape mer avstand enn tillit.

Det blir det vi kaller “Å rekkje småtarmer”!

 

Jeg kan fortsatt ha nysgjerrige, invaderende spørsmål på tunga, og noen ganger plumper jeg ut i det.

Det er viktig å spørre seg sjøl :

“Stiller jeg dette spørsmålet KUN for å tilfredsstille min egen nysgjerrighet, eller er det omtanken for den andre som hovedsakelig er drivkraften min?”

Jeg VET jo hvor irritert jeg blir når andre opptrer som påhengende igler som prøver å “invadere” meg i form av nysgjerrige, påtrengende spørsmål. Derfor har jeg nok blitt noenlunde bevisst på å besinne meg når jeg kjenner at nysgjerrigheta begynner å gjøre seg gjeldende hos meg….

 

Hvem har du lyst til å betro deg til?

 

Er det den som fyrer løs det ene “gravende” spørsmålet etter det andre, eller er det den rolige, lyttende som bare stiller støttende spørsmål – UTEN å trenge seg på??

 

Svarer sier seg vel sjøl??