Når din ektefelle dør kan ungene (så vidt jeg vet) kreve arv etter mor eller far. I de fleste tilfeller er det vel slik at felles barn skriver under på at mor eller far får sitte i uskiftet bo.
Det er ille nok å bli sittende igjen alene, om en ikke skal måtte gå fra hjemmet fordi ungene krever å få arven etter den av foreldrene som har gått bort.
Jeg er skilt, og leier husrom.
Her bor jeg “trygt” så fremt jeg betaler husleie. Om noen år skal husvertene etter planen bruke leiligheten sjøl, og da må jeg ut.
Jeg skal sørge for å finne meg et annet sted i god tid før jeg MÅ, slik at jeg slipper å ha press på meg!
Kanskje kjøper jeg meg en liten rekkehusleilighet, eller kanskje jeg fortsetter å leie et eller annet sted.
En av hovedgrunnene til at jeg vil være veldig tilbakeholden med å flytte sammen med en mann igjen, er nettopp dette :
At jeg ikke orker tanken på å risikere å havne i en situasjon der jeg først blir sittende alene, og så blir jaget ut av huset/leiligheten av min avdøde samboers/ektefelles barn.
Jeg har opplevd mye vondt med det økonomiske, og det har skjedd ting i livet mitt som jeg ikke vet om jeg klarer å oppleve en gang til.
Jeg hørte nettopp om en kvinne som hadde måttet selge huset som hun og samboeren hadde kjøpt sammen for noen år siden fordi ungene hans forlangte å få ut arven sin.
Først mistet hun sin kjære etter en lang og tung sjukdomsperiode, og så måtte hun flytte.
(Dette er ikke en kvinne jeg kjenner personlig!)
I slike tilfeller er vel ungene i sin fulle rett, men det er ganske brutalt!
Jeg vil ikke havne i en sånn situasjon…….
Å bo “På Nåde” og føle seg uønsket…………..
…………er forferdelig vondt!
Noe slikt skal jeg aldri oppleve mer!
Det ene stuevinduet i “Mitt Lille, Leide Paradis”!
Det er så godt å komme hjem hit når jeg er ferdig med ei sen kveldsvakt!!
Ja det må jo være forferdelig..å miste den du elsker, også måtte flytte..Håper jeg aldri opplever dette..Så synd du vet du må bort fra der du leier nå..for det høres jo så flott ut der…men greit å vite som du sier…og være litt obs om noen annet dukker opp..
dvergpinschere i mitt hjerte: Jeg har de veldig fint her nå, men innser vel at det uansett ikke er en plass jeg skal bo på i mange år. Det er veldig kjekt og fritt å leie. Jeg kan både si opp leiligheten og jobben og flytte i løpet av tre måneder hvis jeg vil. Jeg har heldigvis heller aldri opplevd å miste en partner ved dødsfall, så det med uskiftet bo har jeg ikke stiftet personlig bekjentskap med.
Jeg kunne heller ikke tenke meg å flytte sammen med en mann NÅ. Det er både for at jeg ikke vil sette meg i den situasjonen du beskriver, og så har jeg bodd så lenge alene at jeg har mine vaner, som jeg ikke har lyst å snu om på ;o)) For noen år siden jobbet jeg med erstatning etter død, og du kan tro at jeg kom bort i mye tragisk i de tilfeller der det var et samboerskap. De hadde ikke papirene sine i orden, og samboeren ble sittende igjen på bar bakke når foreldre eller voksne barn kom å tok alt… Å da mener jeg alt!
Vera Lynn: Jeg kan ikke skjønne at sånt kan gå an, men en brutal lærepenge er det jo for den det gjelder. Det virker helt umenneskelig!
ja… en arv kan bli et veldig varm tema, og mange familier har blitt ødelagt bare for en arv. og det skjer i dag og det skal skje i framtida dessverre. jeg avskyr bare å tenke på noe slikt at jeg går til å kreve noe av mine foreldre og med den handling ødelegger livene deres. fra min siden de har full støtte og jeg vet at jeg vil gi mine beste for å hjelpe dem når som helst de trenger min hjelp.
dessverre har ikke de alle et godt forhold med sine foreldre/ungene, så i slike situasjoner kanskje er ikke en verst idea å underskrive et testament eller hva kalles det på norsk
Det er brutalt som bare det! Men dessverre noe som skjer ofte- spesielt der partene har barn på hver sin kant.
Det er bra du veit i så pass god tid at huseier skal bruke leiligheten selv, så slipper det blir så veldig stress når det først kommer til flytting. Kanskje du til og med finner noe du har lyst på før den tid og flytter litt tidligere enn planlagt? 🙂
Hmmm -det er mange ting en skal tenke på! Jeg er veldig enig med deg… tilbakeholden… det vet du jo også fra før <3 klemmer!
Er utrolig viktig med skriftlige kontrakter for samboere og også ektefeller, spesielt om man har særkullsbarn. Og også utenom. Arvebråk er noe dritt!
maiken: Huff ja, det er om å gjøre å ordne seg så det blir minst mulig av slikt! 🙂 Det er ofte de “Inngiftede” som er de verste i slike sammenhenger, for de har ikke de samme følelsene og kan mene at partneren bør “Sikre seg”.
Margrethe: En kan jo gå glipp av veldig mye godt ved å være ALTFOR tilbakeholden, men livet har lært meg at det i alle fall er klokt å ha de grunnleggende juridiske tingene på plass med hensyn til økonomi FØR en går inn i noe for fullt (ved f.eks å kjøpe husrom sammen.)
Elevele: Ja, det kan godt hende, og jeg vet at jeg i alle fall har tre-fire år på meg om ikke noe spesielt skulle skje. Tenker kanskje at jeg flytter i løpet av to år.
milan: Det sies at det er når man er i et arveoppgjør at man virkelig lærer hverandre å kjenne. Da kan “Have-syken” dukke opp – og den er lite sjarmerende! Grums og bitterhet kan fort komme til overflaten i slike situasjoner.