“Jeg trenger….”

 

DET var temaet på Agape-instituttet denne uka.

Jeg hadde fri i dag, så da fant jeg ut at jeg ville ta toget innover til Oslo igjen.

Det er snart sommerferie på Agape – og da blir det ikke flere muligheter for å dra på drop-in før i september.

Marit Reitan (som driver og leder instituttet) “Leser” på temaet mens deltagerne “Kjører energi”. (Vi gjør alltid det før vi “leser” hverandre!)

 

 

Marit Reitan (Bildet er hentet fra nettsiden til Agapeinstituttet).

 

Marit holder “skole” tirsdag, onsdag og torsdag. Temaet blir derfor bestemt på tirsdag.

Verken hun eller elevene vet hva temaet er før ukas første skoledag begynner!

(Ække DET litt moro’ a?)

 

(Om noen av de som skal på Agape – instituttet på onsdag eller torsdag leser dette, så må de ha meg tilgitt for at jeg “røper” ukens tema. Jeg deler ikke blogg – innleggene mine på facebook mer, så da tenker jeg at sjansen for dette er minimal!)

 


Fargerik sofakrok på Agape -instituttet. Her kan vi sitte å slappe av i pausene.
 

 

Jeg vil nevne NOE av det Marit sa i foredraget :

Det er fort gjort å forveksle : “Jeg trenger” med  : “Jeg har lyst til”  eller  “Jeg vil ha” ……

…….men det kan godt være……………

…….at vi noen ganger for eksempel “trenger” et spark bak – VEL så mye som omsorg og trøst!

Noen ganger “trenger” vi kanskje motgang og ubehageligheter også – rett og slett for å modnes og vokse?

Det er viktig å bli klar over hva en VIRKELIG trenger, og om nødvendig også formidle det til sine omgivelser på en ærlig og ryddig måte!

 

Nå vil jeg bruke et eksempel fra mitt eget liv…..IGJEN…

Jeg går ca 10 år tilbake i tid :

 

Karidansen er i et ganske nytt forhold.

Hun og kjæresten er bedt i et selskap i hans vennegjeng. Det er første gang Karidansen skal treffe andre enn hans aller nærmeste familie.

I og med at Karidansen sliter en del med angst på denne tida, synes hun dette er fryktelig skummelt. Hun er i tvil om hun skal våge å bli med. Kjæresten sier han synes det er stusselig å gå alene, og at han hadde gledet seg til å ha henne med. Karidansen bestemmer seg for å bli med. For sikkerhets skyld hiver hun (i smug) innpå 10 mg Sobril (angstdempende medisin) før de drar

Hun regner med at DET skal bidra til at hun unngår å framstå som :
“Ei vengskøtin forvirre’, kaklete’ kråke!”

 

Det er ikke så lett å forholde seg til et menneske som sliter med sterk angst.

Det er det heller ikke for kavaleren til Karidansen. I likhet med de fleste andre, kan han ikke lese tankene hennes!!

Han gjør derfor slik han pleier å gjøre når han er festlig lag:

Utpå kvelden blir han med noen av mannfolka ut for å fortelle “skrøner”.

Ved ett av småbordene sitter Karidansen igjen sammen med to av venneparene. Etter ei stund byr mennene damene sine opp til dans, og Karidansen blir sittende igjen alene ved bordet. Musikken er høy, og hun tør ikke for sitt bare liv å forflytte seg til et annet bord for å prøve å innlede kontakt ved å sitte og “rope” til noen av de fremmede menneskene.

Ikke tør hun å gå ut og stille seg sammen med kavaleren heller.

Hun vil nødig framstå som “Et Klengete Vedheng”.

 

Hun føler seg beklemt der hun sitter alene……

……og hun er ganske sint på han som står ute med hendene i bukselomma og er “Kar”!

Hvorfor i helvete skulle hun anstrenge seg for å bli med en som oppfører seg slik?

(Tenker hun!)

 

Noen uker senere bli de bedt i et nytt lag.

Nå vil ikke Karidansen være med. Hun vil ikke ta seg bryet med å skaffe barnevakt for å “Stille opp” for “Den Hensynsløse Slasken” …………………

(Som han ble til i hennes hode)

……..men hun sier ikke HVORFOR hun ikke vil.

DET er hun for stolt til!

 

En stund senere blir de bedt i ENDA et lag…..

 

DA tar Karidansen mot til seg :

Hun forklarer kjæresten at hun trenger støtte fra ham. Om HAN synes det er leit å gå alene i selskap, så må han møte henne på halvveien og “Betale en pris” for å ha henne med. Han må rett og slett “Trygge” henne. Han må “Melde fra hvor han går” og han må ikke bli lenge borte!

I DETTE selskapet ser Karidansen at kavaleren opptrer annerledes.

Hun ser at han er mer oppmerksom overfor henne………….

……….og bevisst på at han faktisk må ta hensyn til at han har med seg ei dame som har sosialangst så det griner etter…….

Ei dame –  som i tillegg knapt nok kjenner noen av de andre som er i selskapet!

 

 

I dag hadde jeg ikke opplevd dette som noe stort problem…..

Angsten er ikke en stor og altoppslukende del av min hverdag lenger!

Men : Jeg synes likevel at en som har med seg en kjæreste på “Framsyning i Festlig lag” for aller første gang, bør vise litt ekstra omtanke for partneren. Rett og slett følge med litt for å se om den andre ser ut til å trives. (I alle fall ikke bare “Fordufte”, og bli borte både vel og lenge!)

 

Så mye enklere livet blir når vi er bevisste på hva vi trenger…………….

……………..og i tillegg tør å formidle det til andre, når DET er nødvendig!

 

Her er jeg avbildet ved et bilde som er på veggen rett ved

“Sofa – avdelinga” på Agapeinstitiuttet!

 

 

 

14 kommentarer
    1. Ja,folk er ikke tankelesere, og spesielt ikke menn..hint fungerer dårlig. Man må være tydelig og klar, da kan ting faktisk bli mye bedre 🙂

    2. Ja det er nok viktig å være åpen og fortelle hva man mener og tenker…komunikasjon! Men dette er nok noe mange ikke er flinke til..For hvordan kunne han vite det uten at du sa noe?! Vi er jo flinke til å sette på oss en maske..og da ser det jo ut til at vi har det helt fint…selv om vi dør litt innvendig…Så det å si i fra er nok super viktig! og være bevist på hva man vil og ikke vil.. Høres veldig spennende ut dette kurset..

    3. Ja, det er utrolig sårt å bli sittende “alene” på den måten du opplevde. Selv uten angsten. Det opplevde jeg selv i vinter. Da ble jeg ikke sittende “alene”, men ALENE. For alle gikk ut for å røyke. Jeg røyker ikke, og er allergisk. Det føltes ikke særlig bra. Jeg følte meg sviktet.
      Men med litt dialog og oppklaring, så ble det jo endret. Og så ble det sørget for at det alltid var noen inne med meg. De gikk ut og røykte i puljer istedet.
      Så den følelsen kjente jeg godt på da jeg leste her hos deg. Og det er en vond følelse.

    4. absolutt sant, om vi har hele tida bare behagelige og fine ting rundt seg selv, det kan bli faktisk kontraproduktivt fordi vi skal begynner å gjøre feil og med feil kommer et dårlig selvbilde, og nå vi kan gå tilbake til ditt siste inlegget om “hvor viktig er ekte venner” fordi de er personer som skal gi oss et spark bak og riste oss med ord… hva skjer med deg, stå opp

    5. Man må nok være flinkere til å si tydelig fra ja.. ikke alt andre kan gjette seg til .. men enkelte kunne vel vært flinkere til å “tenkt sjøl” også..
      Flott bilde både av deg og motivet i bakgrunnen <3<3

    6. Sosial angst er veldig vanlig har jeg forstått, og jeg tror svært mange skjuler det .
      Du som både i yrke, fritid og privat har måtte forholde deg til mange må i alle fall ha gjort en veldig god bearbeidingsjobb….
      Høres veldig spennende ut, måten dere “går på skole” ved Agape.
      Kan sosial angst sammenlignes eller forveksles med det å være introvert tror du?
      jeg tenkte litt på det da jeg leste innlegget ditt. Tenkte på meg selv, liker meg ikke så godt i store forsamlinger der det er mange jeg ikke kjenner, blir så fort sliten i hodet, men har tenkt på det som at jeg er en introvert person, og så skylder jeg ofte på alle nattevaktene mine da….:)
      Godt å ha noe å skylde på…

    7. maiken: For meg ble sosialangsten en “Del av pakka” da jeg hadde angst. Jeg har vel alltid innerst inne vært litt sjenert, sjøl om jeg har prøvd å dekke over det ved å “Sette nesa i været”. I dag er jeg verken særlig plaget av angst eller sjenanse, men jeg trenger en del tid alene. I jobben må jeg være veldig “til stede” og det er masse gjentagelser (Litt sånn som du har i din jobb – bare at det er andre diagnoser der jeg er) . Rett etter jobb føler jeg alltid behov for å være alene eller slippe å prate med noen. Jeg er vel på en måte introvert, men samtidig er jeg jo glad i mennesker og i å kommunisere! 🙂

    8. annebe: Tusen takk! Det ER ikke alltid lett å sette seg inn i andres situasjon. Om en klarer å tilkjennegi hva en trenger, så blir alt så mye enklere! Men – når en ikke trives med å gå alene i selskap så bør en jo tenke at en skal ta litt vare den personen som blir med! 😉

    9. milan: Ja, av gode venner skal vi også kunne tåle konstruktiv kritikk! Jeg har blitt mye “Flinkere” til å tåle veiledning fra andre, men jeg er ikke villig til å la noen “hakke” på meg i tide og utide. Vi kan ikke forandre et annet menneske – og heller ikke oss sjøl. I alle fall ikke når det gjelder de grunnleggende tingene. Men : Vi kan jobbe for å bli en bedre utgave av oss sjøl! 🙂

    10. Eva: Veldig greit at du klarte å formidle det. Det handler jo om ubetenksomhet – både i det tilfellet jeg beskriver og den episoden med røykinga. Av de jeg omgås er det få som røyker, så en slik situasjon har jeg ikke opplevd. Om du skulle treffe en kar igjen etter hvert, så håper jeg at det er en som ikke røyker! 😉

    11. dvergpinschere i mitt hjerte: Jeg er blitt mye modigere på det området. jeg tor også jeg har blitt flinkere til å formidle det UTEN at det blir så veldig “Anklagende”. Oppriktighet varer lengst – og de som ikke takler det kan jeg ikke omgås. De kan være bra mennesker likevel, men jeg fungerer best med dem som sier ting litt rett ut – UTEN å være ondsinnede eller bevisst prøve å være “Stygge” . 🙂

    12. frodith: Ja, hinting fungerer ekstremt dårlig overfor menn. De må ha klar tale og ikke for mange beskjeder på en gang. Det er bare slik de fleste menn fungerer, og det er ikke noe “Galt” med det; bare forskjellig i fra hvordan kvinner flest fungerer! 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg