Tid sammen – tid hver for seg?

 

“Suttung” skriver noe om det i dette innlegget :

Sitter du fast.

 

Av og til blir livet slik at man ikke har noe valg…………

………man MÅ stille opp for et annet menneske…………

 

Og –  kanskje er det slik at man også gjør det beste for SEG SJØL ved å gjøre nettopp det?!

For : Det å LA VÆRE å stille opp……..

……..kan i noen tilfeller bli MYE mer belastende!

 

Så kan omgivelsene si :

“Du må ta vare på deg sjøl midt oppe i dette! 

Sett på deg “Oksygenmaska”  – ellers går du dukken!”

Ja, visst er det viktig å kjenne etter når NOK er NOK – og man trenger en kortere eller lengre pause fra ansvaret.

 

Men : Enhver må finne sin egen “Fasit”.

Det som blir riktig for MEG, blir ikke nødvendigvis riktig for DEG!

 

Noe av det som skremmer meg mest med tanke på å gå inn i et forhold igjen……..

……..er det å skulle bli veldig tett involvert i et annet menneske…….

 

Jeg er redd for å bli avhengig av en mann –  eller at han skal bli veldig avhengig av meg!

Nå tenker jeg ikke først og fremst på en avhengighet som skyldes sjukdom, men mer på en psykisk avhengighet………

……..og kanskje en form for kontrollbehov og et ønske om å “eie” et annet menneske!

 

Personlig har jeg funnet ut at det ER viktig å tilbringe en del tid hver for seg……..

……..sjøl om man er i et parforhold.

 

Jeg har ikke alltid tenkt slik! 

Årsaken til DET er trolig at livet mitt har vært slik at jeg aldri har hatt mulighet til å ha særlig mye FRITID sammen med en partner/kjæreste. 

Når mulighetene til å gjøre hyggelige ting SAMMEN er ganske begrensede, enten på grunn av arbeidssituasjonen eller på grunn av geografisk avstand, så vil man gjerne bli prioritert de gangene det faktisk ER en mulighet til å tilbringe fritid med partneren!

Så gjelder det da å finne ut HVA man liker å gjøre sammen. Noen ganger er det mest på enes premisser – andre ganger mest på den andres!

 

Om man derimot HAR mulighet til å være en del sammen i fritida – mener jeg at det også er viktig å ha en egen hobby……………

……. og ha tid med kompiser/venninner UTEN at partneren ALLTID skal være med!

 

Men igjen : Et hvert par må finne SIN fasit!

 

Dessuten : Det er nødt til å være en balanse!

Det nytter ikke bare å si : “Je” og “Sjøl” hvis man velger å gå inn i et parforhold. 

Det må være “Vi” og “Øss” OGSÅ.

Rett og slett en følelse av å dra lasset sammen………………….

 

Det er skummelt å bli glad i noen……

For frykten for å miste……………….

……………for at bunnen skal ramle ut av tilværelsen om forholdet tar slutt………..

……………eller at partneren dør…….

……………vil alltid være der!

 

Jeg tenker noen sånne tanker innimellom…………….

Og kanskje ER det enklest å fortsette livet som single…….?

Men, altså  –  SKAL jeg gå inn i et forhold igjen noen gang – så MÅ jeg våge leve med den frykten.

 

Intet varer evig…………….

……….. og det er EN ting vi vet med sikkerhet :

Vi skal alle dø – før eller senere!

 

“Det er bedre å ha elsket….og tapt…….

…….enn aldri noensinne å ha elsket!”

 

 

Tryggest å stå alene……sjøl om det kommer noen kraftige vindkast i blant….?

 

22 kommentarer
    1. Var veldig mange kjente tanker her gitt … men jeg valgte å forsøke igjen, etter 7 år uten å involvere for mange følelser. Det var dritskummelt, men foreløpig har jeg ikke angret, og nå har vi vært sammen i 10 år og gift i 9. ;o)

    2. Ja det er nok viktig som du sier..man må våge å satse, våge og prøve, våge å elske!! Men forstår din frykt! eller tanker rundt det..

    3. kanskje vi kan se på en forhold som på en veldig komplisert maskine, med mange mange mange små deler. mens alle er på riktig plass, vi kan kose seg i fine produkter. så… som du sa og som vi alle vet, ingenting kan eksistere evig, og hver av de små deler kan stoppe. men hvis vi er gode mestere og hvis vi har lykke, vi skal komme til å fikse den. dessverre noen av oss vil ikke lykkes i dette.
      naturen har skapt oss som veldig sosiale vesener, vi har et stor behov for å bli med andre mennesker (mesteparten av tiden). faktisk, i det hele…. jeg tviler ikke på hva som er bedre en forhold eller å bli alene, den eneste ting som jeg lurer på er, på hvilken plass av denne verden jeg kan finne min annen “halvparten” 🙂

    4. Det kan være både og 🙂 Men kanskje aldri konsekvent og hele tida 🙂 Var vel litt innom de tankene i kommentaren til ditt forrige innlegg 🙂 Men valgene må man bare ta selv. Sånn er livet bare,, noen ganger så må man bare ta noen sjanser. 🙂 Lykke til 🙂

    5. Selv som gift må man kunne stå på egen ben mener jeg. Tenk om en av oss dør som du sier, da kan det bli verre enn nødvendig om man ikke har tatt vare på seg selv før! Sammen er man sterk, men jammen trenger vi å prøve oss litt på egenhånd også.Fint skrevet om livets irrganger!

    6. Måtte lese innlegget ditt et par ganger det var noe der jeg festet meg med, men tanken ble borte. For oss har dette vært lett for vi har alltid vært bestevenn. Da er man jo naturlig deltager i hverandres liv. Vi har nok vært heldige Eli og jeg for kjemien stemmte fra første stund. Når du spør om det er tryggest å være aleine så tar jeg det som et tegn på at du ikke heilt stoler på egene eller eventuellt partners følelser. Vi er alle forskjellige og jeg har alltid kastet meg ut i ting uten å overveie hva som kan skje. Jeg var nok heldig som traff livspartneren min som 15 åring 🙂

    7. Det er en vanskelig balansegang det der…… jeg trenger alenetid, men det hender at jeg føler det blir brukt mot meg…. trenger han alenetid, så er det bare sååå viktig! Ikke alltid lett å enes, men det å bo hver for oss er iallfall en perfekt ting for oss! Klemmer <3

    8. Margrethe: Det er fort gjort å ta et ønske om “alenetid” som en avvisning, men det er jo slik med oss alle – at vi trenger noen “rom” for oss sjøl. Hos noen er dette behovet større enn hos andre! <3

    9. suttung: Jeg trenger “Alenetid”, men ikke nødvendigvis slik at jeg rent fysisk må være alene. Man kan godt være i samme rom og likevel føle at man har “Rom” rundt seg til å holde på med noe man liker å gjøre. Det er godt å slippe å forholde seg til noen som vil snakke i ett kjør. JEG kan skravle fælt sjøl, men jeg kan også tie. 🙂

    10. natheless: Tusen takk! Ja, jeg mener at begge må være bevisste på et liv utenom parforholdet. Det kan faktisk være med på å styrke båndene! 😀

    11. dvergpinschere i mitt hjerte: Det gjelder å finne balansen her – som med alt annet. Bare skepsis blir feil, men heller ikke være “bare” blåøyd! 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg