Enkelte mennesker er det lett å synes synd på…….
For eksempel personer med alvorlig sykdom eller store handicap.
Noen synes vi synd på fordi de, tilsynelatende, får seg den ene “smellen” etter den andre.
Jeg har lyst til å nevne en dame………
……en fjern slektning av meg…..
……som gikk bort for flere år siden :
Hun fikk MS som ung jente,
Mannen hennes ble utsatt for en bilulykke, slik at han ble hjerneskadet.
Den ene sønnen hennes valgte å avslutte livet sitt i ung alder.
Den andre sønnen utviklet en alvorlig, psykisk lidelse.
Men likevel……..
………kan jeg ikke huske annet enn at denne kvinnen (tilsynelatende) var i godt humør.
Hun hadde sikkert sine tunge stunder, som de nærmeste antagelig fikk ta del i….
………men hun var ikke den som hadde for vane å klage!
Det hadde vært lett å synes synd på henne……
……men hun innbød ikke til trøst og medlidenhet.
Jeg tror det var derfor hun klarte å holde hodet over vannet, til tross for at hun fikk møte mer motgang enn de fleste!
Det er viktig å ha empati…..
…….og evne til å vise omsorg og medfølelse overfor folk som har det skikkelig tøft!
Men ingen er tjent med BARE å bli syntes synd på eller føyet.
I hvert fall ikke i det lange løp …..
……..og støtt og stadig!
Når jeg leser blogger der slitenhet og dårlig form er GJENNOMGANGSMELODIEN……
……. slutter jeg etter hvert å kommentere……og lese…..
Det er en grense for hvor mange ganger man orker å lese den samme klagesangen om vondtene og slitenheten…….
……. eller komme med oppmuntrende/medfølende ord……
Hva er egentlig hensikten med sånne blogginnlegg?
Blir det skrevet for å innhente medfølelse og trøst??
(NB! Her snakker jeg IKKE om personer som INNIMELLOM nevner noe om at de sliter med helsa, eller er litt nedfor!
DET er noe helt annet!!
Det jeg sikter til er : Nærmest daglige,laaaaange “tilstandsrapporter” om “Syk og Svak og Dårlig Bak”!!)
I perioder synes jeg at livet har vært strevsomt og veldig utfordrende.
Jeg har syntes synd på meg sjøl som bare Rakker’n, vært sytete og klagende……
……..og ønsket meg omsorg og medfølelse. (Og noen ganger har jeg sjølsagt også fått det!)
Jeg tror imidlertid det bare er sunt å måtte klare seg uten andres omsorg og trøst……..
…….. en del av gangene der det butter litt!!
For noen år siden kolliderte jeg med en trailer, og bilen min ble totalvrak.
Mirakuløst nok slapp jeg fra det uten fysiske skader……
…….men mentalt “satt jeg fast” i hendelsen både vel og lenge!
Noen dager etterpå ringte jeg til broren min, for å fortelle om hva som hadde skjedd.
(JA, hovedmotivet for å ringe var nok absolutt at jeg gjerne ville ha litt TRØST av storebror!!)
Men…….FIKK jeg det???
“Åffer ringer du om dætta?? Du er like hel, og en bil er bære en blikkboks…….
Du har fell forsikring?”
GJETT om det var ei som følte seg snytt for go’ord og vennlighet da hun hadde lagt på!
SLEMME, BRUTALE STOREBROR!!!
(Som ALDRI har ringt til meg for å få trøst – han ordner opp sjøl!)
Nei……det VAR faktisk verken slemt eller brutalt……..
……..sjøl om det føltes sånn med det samme……
Det ser jeg nå – flere år senere!
Det HJELPER jo ikke med Stakkars Deg………
Det kan gjøre godt en liten stund, men i lengden kan det være fare for både tilvenning og avhengighet.
Jeg ønsker ikke å være en person som folk flest omtaler som ei det er “Synd på!”.
Da vil jeg HELLER bli sett på som litt vrang, sta og trollete!!
Jeg vil jo være ei som klarer seg sjøl og som (stort sett) får til det hun har satt seg fore…….
Ei som reiser seg, omstiller seg og finner nye muligheter…………
………når det viser seg at det hun hadde håpet på ikke lot seg gjennomføre – i alle fall ikke der og da!
Jeg liker å lage – og å gi bort – blomsterdekorasjoner.
Noen ganger gir jeg en blomst når det er en gledelig begivenhet……..
……. og andre ganger som en liten oppmuntring!
Denne ble nylig gitt bort i bursdagsgave.
Denne tok jeg med på jobben i dag. (Det ble ei ekstravakt i helga likevel!)
Og nå sitter jeg her og koser meg med blomster og lys – hjemme hos meg sjøl!
Hehe – nei, det hjelper ikke med stakkars deg, men det gjør jammen litt godt innimellom….. klem <3
Margrethe: Ja, innimellom så tror jeg alle kan trenge litt røst og oppmuntring! Vi er jo bare ….mennesker! 😉
Så bra innlegg. Alt for mye av den der ubrukelige empatien. Jeg har ikke empati og forventer det heller ikke. Det er helt ubrukelig. Hvilken nytte har man egentlig at andre skal føle med deg?
ruskerufsen: Jeg skriver vel ikke at empati er UBRUKELIG. En verden uten empati er en kald og utrivelig verden….Men det er andre og bedre måter å vise empati på enn å si “Stakkars deg!” og bare jatte med eller føye.Noen ganger er det kanskje like empatisk å sette grenser og våge å si at det er på tide å snu på flisa.
I stedet for den blinde empatien så foreslår jeg regler. For jeg mener vi mennesker mister lysten til å utøve empati så lenge offeret hadde/har et valg.
Så når jeg hører en “fæl” historie, men så inneholder den elementer av at offeret valgte deler av dette selv, ja da faller jeg av. Jeg føler ikke medynk over de valgene folk treffer selv.
Empati er så mangt, det er jeg helt enig i. Det er like mye empati i å hjelpe folk til å GLEMME seg selv litt, og få de til å tenke på andre ting enn seg selv. Jeg tror folk får det bedre med å tenke mindre på seg selv, altså sånn innadvent stakkars-fokus mener jeg. LITT skal man så klart tenke på seg selv, men ikke den fella med å synes synd på seg selv og fokusere INNOVER all-the-time. Jeg skjønner hva du mener, og jeg vet at du skjønner hva JEG mener 😀
Hei!
Et flott innnlegg, karidansen.
Er enig med deg at om en leser slike innlegg dag ut og dag inn så blir man lei. Mange får mere enn andre og klager aldri. Vi er jo alle ute etter litt medfølelse av og til, og noe får vi og andre ganger ikke 😀
Du er flink med hendene å lage dekorasjoner 🙂
Ønsker deg en herlig mandag!
helt enige med deg,det nytter ikke å lulle seg inn i synest synd på meg i lange tider.
Noen ganger kan jeg synest synd på enkelte,men noen ganger får jeg motsatt reaksjon der jeg heller blir sint på en person,sånn er det og livet må gå videre uansett hva en har eller opplever i livet.
Men go ord skal du få av meg for jammen lager du nydelige dekorasjoner ) akkurat no er det rot på alle mine bordplater ser eg,hmmmmm såg mye triveligere med en vakker dekorasjon hi hi
Kjempebra innlegg. Har en teori om at det er helt unødvendig å “synes synd” på noen, om jeg ikke kan bidra med noe for å gjøre ting bedre. Stakkars deg, er vel heller som å pisse i buksa når det er kaldt. Det blir varmt med en gang, men så blir det bare enda mer ubehagelig etter hvert.
JA noen får mer en andre i livet! og noen klager mer en andre…sånn er det..og vi mennesker er forskjellige! Jeg blir også veldig fort lei folk som støtt og stadig klager..over ting som egentlig ikke er så stort..men for de, er det jo stort! så jeg gir de som “ber”om det, støtte og godhet..så langt det går..men kan nok “melde meg litt ut” om det virker urett…For, ja, for noen er en liten ting stort, og for andre så spiller den tingen ingen rolle. Det ligger ofte noe mer bak! Så man må være forsiktig med å dømme..uansett! Ha en god dag!
Jeg tror at vi alle har et behov for å sutre litt.
Dette var et betimelig innlegg i bloggen, for jeg tror at klaging kanskje er en større samfunnsutfordring enn vi tror. Det er vel litt slik at dess bedre vi har det jo mindre skal det til før vi kommer ut av den såkalte komfortsonen og klager vår nød til kreti og pleti og til bloggen. Hva tjener det til?. Jo, klageren får gjenopplide sine plager mens klagemottaker plages av ikke å kunne være et terapeutisk støtteapparat…Nei klaging tjener liten hensikt.
Selvsagt kan noen trøstens ord være på sin plass, og gi en viss lindring når man registrerer at klageren virklelig plages, men spar oss for hverdagsklagingen. Det er en klage som lett blir en plage!
ruskerufsen: Det er ikke så lett å lage regler for sånt – en må vel heller våge å sette grenser for hverandre. Jeg har tatt mange “valg” som jeg i ettertid har sett har vært ukloke – og det har vært nok av ganger der jeg har gått i offerrollen. Det hjelper imidlertid ikke å”terpe” på vonde opplevelser i det uendelige – eller fortelle “fæle” historier for å få medynk! 🙂 Hverdagssyting får de fleste nok av etter hvert! 🙂
frodith: Ja, jeg tror vi er ganske “På nett” her! Det er viktig å ta vare på seg sjøl og gi seg “påfyll”, men det gjør en ikke ved å dyrke tristhet og sjølmedlidenhet! Empati er som du sier også å gjøre et forsøk på å få folk litt vekk fra seg sjøl. Ei venninne sa en gang til meg (Da jeg var skikkelig deprimert) : “Nå får du legge deg sjøl litt på hylla, Kari!” – og det var et godt uttrykk!;)
funderier: Ja, en må bruke skjønn….Om en person som stort sett er blid og positiv kommer med et hjertesukk, så lytter jeg gjerne…..Men om den samme personen terper “Ommatt og ommatt og ommattatt på akkurat det samme – DA får jeg nok! 😛
Siv Svanem: Ja, LITT og I BLANT er helt greit – men ikke støtt og stadig! 🙂
dvergpinschere i mitt hjerte: Hvis noen klager over at de føler seg dårlig behandlet prøver jeg noen ganger å få dem til å se det fra en annen side. Jeg synes det er en god hjelp når andre gjør det samme overfor meg. Når jeg står midt oppe i noe som føles veldig vondt, så kan det bli altoverskyggende. Så går det en stund og så ser jeg kanskje at reaksjonen jeg hadde var noe voldsom. Det er rart med det – blir vi truffet på de ømmeste punktene, så kommer det såre barnet i oss fram! 🙂
GTduA: God beskrivelse av fenomenet! 🙂
fruensvilje: Tusen takk! Ja, det er noe med å komme seg videre. Av og til tar det tid å bearbeide vonde opplevelser, men en behøver ikke å klage å bære seg om det samme i årevis av den grunn!
Etdiktomdagen: Tusen takk! Et trøstens ord og medfølelse kan gjøre godt i blant, men man må passe seg for å bli avhengig – og ende opp med å ha behov for stadig større doser! 😉
Helt enig. Masesutring orker jeg ikke å lytte til…
det er et gammelt ordtak som sier: for noen folk et glass er alltid halvtom og for andre halvfull. og jeg liker også å si, mange folk liker å prate mye men bare reell venner er klar til å snu ord til handlinger
bare kos livet ditt, Kari, og lag mange mer blomsterdekorasjoner, det er nydelig 🙂
Så sant. Noen ganger trenger vi nok et vennlig ord og et klapp på skulderen, men ikke alltid. Noen sutrer og skal ha omsorg i evighet, de trenger nok heller et lite sannhetsord for å snu tankesettet og finne sin egen balanse. Nydelige blomsterdekorasjoner du lager. Ha en vakker kveld 🙂
milan: Tusen takk! Noen ganger føler jeg meg som ei som synes glasset er halvtomt….men egentlig vet jeg at jeg er priviligert. Det gjelder å sette ting i perspektiv! Kikket innom bloggen din, men fant ingen innlegg utover “Start-innlegget”! Det ser ut til at du bare er 16 år! Da kan jeg ikke si annet enn at du virker svært reflektert og moden for alderen! 🙂
natheless: Jeg har både mottatt og gitt “Sannhetsord”. Jeg har nok mistet noen venner langs min vei fordi jeg kanskje er litt for direkte. Vi skal være forsiktig med å dele ut “sannhetsord”, for vi kjenner ikke et annet menneskes sannhet – bare vår egen. Samtidig : Uansett hva vi har opplevd og hva vi står i, så er vi ikke tjent med å klage og sutre det meste av tida! 🙂
ja, ennå ingenting dessverre 🙁 Om mange emner jeg ville skrive, men mener jeg at min norsk språk er ikke nok god til nå. selv når jeg skriver en kommentar, jeg må kaste ut noen ord fordi jeg vet ikke hvordan å si det på norsk. men jeg er ganske vedvarende 🙂 so jeg skal lære det. neste år i sommer jeg er i Oslo og starter med B2 nivå. jeg håper vellykket 🙂 inntil da jeg er veldig lykke som jeg kan lese tekster fra en veldig intelligent og med språk rik kvinnen 🙂
milan: Takk! Jeg tror absolutt at du er en person som står på for å nå dine mål. Jeg vet ikke hvilket språk som er ditt morsmål, men jeg er sikker på at jeg ikke kunne ha skrevet kommentarer til deg på ditt språk. Innimellom føler jeg også at mitt norske ordforråd er for dårlig. Jeg ser andre skrive innlegg og kronikker med en snert og en eleganse som jeg ikke mestrer…Men – det tar ikke fra meg skrivegleden! 😉
Enig med deg, helt greit å skrive/snakke om plager og ting en strir med innimellom , Men er det bare negativt hele tiden virker det mot sin hensikt…
Virkelig fine de dekorasjonene du har laget <3
annebe: Tusen takk! 🙂 Ja, et lite hjertesukk i ny og ne må en “Få lov til”,, men evinnelig “syting” og oppramsing av alskens vondter – DET er noe helt annet!